---
4
FILM
«Black Dog»
Regi: Guan Hu
Kina, 2024
---
Det er dårlig stilt med dyrevern i Kina, uten noen landsomfattende forbud mot dyremishandling og hvor man kan fritt plage i hjel forsvarsløse skapninger uten noen form for straffeforfølgelse. Selv etter Covid-katastrofen vokser antallet våtmarkeder, der man kan kjøpe de fleste dyrearter og plassere dem på tallerkenen. Og ja, i Kina spiser man fortsatt hunder. Til tross for et massivt internasjonalt press avholdes fremdeles «Yulin Dog Meat Festival» årlig i Guangxi, der flere tusen livredde hunder blir torturert, slaktet og spist i løpet av en barbarisk tidagersperiode.
På bakgrunn av alt dette bør man nok være bittelitt skeptisk mot en kinesisk film om hundehold, men «Black Dog» er heldigvis skapt av en godhjertet hundeeier og inneholder ingen innslag med grov dyremishandling. Sjettegenerasjons-regissøren Guan Hu har siden nittitallet vekslet mellom finstemte arthouse-filmer og publikumsvennlige blockbusters, mens han har holdt seg på godsiden av det kinesiske statsbyråkratiets strenge sensursystem ved å unngå alt som kan minne om samfunnskritikk. Isteden har Guan Hu behaget myndighetene med kraftpatriotiske storfilmer som feirer Kinas uovervinnelige krigsmakt, regimelydige kollektivisme og ukuelige nasjonalstolthet.
Regissørens to siste filmer; «The Eight Hunded» (2020) og «The Sacrifice» (2020), ble begge store kassasuksesser i hjemlandet. «Black Dog» er imidlertid noe helt annet, et ettertenksomt og saktmodig karakterdrama med et ambivalent forhold til alle dem Kina etterlot i grøftekanten på veien til en mer moderne, kapitalistisk stormakt. Ingen tilfeldighet at «Black Dog» utspiller seg i ukene frem til sommerolympiaden i Beijing i 2008: som representerte et viktig brytningspunkt for Kina. Et traumatisk år da nærmere sytti tusen mennesker mistet livet i Wenchuan-jordskjelvet, mens Kina samtidig åpnet seg mer opp mot omverdenen og innledet en periode med økonomisk vekst – som naturligvis ikke var jevnt fordelt, og etterlot mange i en enda verre situasjon.
Blant dem er Lang Yomghui (Eddie Peng), som i bedre dager var en lokal kjendis i hjembyen Chxia; en populær rockestjerne og stunt-motorsyklist i byens sirkus. Men det var før han ble dømt til ti års fengsel for drap, etter et brutalt basketak med nevøen til byens gangsterboss og slangegift-mogul, «slakteren Hu» (Xiaoguang Hu). Etter å ha sonet straffen vender Lang tilbake til en hjemby han ikke lengre hører hjemme i, og som slett ikke likner den han forlot. Chixi ble en forfallen spøkelsesby i Gobi-ørkenens ingenmannsland etter at oljearbeiderne forlot området, og er nå nærmest postapokalyptisk. De fleste har flyttet ut, og de gjenværende er en bra blanding av apatiske eksentrikere, gærninger, ressurssvake pensjonister, kriminelle elementer og flokker med forlatte løshunder.
Les også: Peggy Hessen Følsvik: – Sykelønna er politikk (+)
Nå skal store deler av bebyggelsen rives for å gjøre plass til fabrikker i et statlig byfornyelsesprosjekt, men før den tid må alle løshundene fanges. Heldigvis ikke for å spises, men for å plasseres i en provisorisk fangeleir i utkanten av byen. Den mest fryktede av dem er en utmagret, nattsvart Whippet-myndehund som har gjort seg beryktet for å bite flere mennesker, og muligens har rabies. Myndighetene har utlovet en klekkelig dusør og tittel som æresborger til enhver som klarer å fange denne aggressive kjøteren, men så langt har ingen lykkes.
Lang blir rekruttert til en hundefangerpatrulje under ledelse av restauranteieren onkel Yao (spilt av den prisbelønte regissøren Jia Zhang-ke), men kunne ikke bry seg mindre om denne utakknemlige oppgaven. Isteden saboterer han aktivt patruljens innsats, og befrir den svarte myndehunden. Binder kjøteren i bakgården en uke, for å finne ut om den virkelig har rabies. De blir gradvis gode kompiser, og Lang bestemmer seg for å adoptere hunden alle er livredde for. Ja, det er et åpenbart poeng at Lang og den svarte mynden er speilbilder av hverandre. Asosiale outsidere som er skeptiske mot fremmede, og går fort til angrep når de føler seg truet. Traumatiserte einstøinger som er utstøtt fra et samfunn der de ikke lengre han noen plass, men samtidig totalt lojale mot dem de stoler på.
«Black Dog» er helt renset for den typen lettrørt sentimentalisme som normalt preger filmer om vennskap mellom mennesker og dyr. Regissør Guan Hu har en sløy sans for lakonisk humor og abrupte voldsomheter, som er mer i tråd med japanske Yakuza-filmer enn finstemte kinesiske prisvinnerne, og et skarpt øye for absurde situasjoner. Det slentrende fortellertempoet krever tålmodighet, men «Black Dog» er såpass uforutsigbar og særegen at den lett holder interessen gjennom de seigere partiene. Guan Hu har dessuten gjort noe som fint få før ham har klart: å overtale medlemmene av Pink Floyd til å la ham benytte flere låter fra «The Wall» på musikksporet.
Han er påpasselig med å unngå alt som kan oppfattes som samfunnskritikk, og skygger langt unna negative kommentarer om behandlingen av dyr i hjemlandet. Guan Hu slenger inn litt for mange løsrevne elementer og rollefigurer for å forsikre at denne symbolske spøkelsesbyen har en sterk personlighet, og ikke alle fungerer like bra. En potensiell romanse med den sprudlende sirkusartisten Grape (Liya Tong) er grådig underutviklet, og vi får aldri et klart grep på Langs distanserte forhold til sin alkoholiserte pappa.
Les også: William Heimdal på Fineart: Opp som en bjørn (+)
Selv om «Black Dog» utspiller seg i en veldig røff del av verden for firbente, er den åpenbart skapt av dyrevenner. De sporadiske øyeblikkene der de utsettes for lidelser er enten iscenesatt utenfor kameraets rekkevidde, eller med spesialeffekter. Jeg bør neppe avsløre hvordan det går med den svarte hunden i filmen, men i virkeligheten dannet hovedrolleinnehaver Eddie Peng et så nært bånd til sin firebente motspiller at han endte opp med å adoptere bikkja etter at innspillingen var over.
Peng er en superstjerne i hjemlandet, men har tonet ned filmstjernesjarmen betraktelig, og portretterer en mann som har trukket seg så langt inn i seg selv at han knapt sier et kløyva ord. Det er ingen overdrivelse å si at den svarte hunden har flere replikker enn ham, og gjør filmens mest imponerende skuespillerprestasjon.
«Black Dog» ble tildelt «Un certain regard»-prisen etter verdenspremieren på Cannes-festivalen, men enda viktigere: den firbente hovedrolleinnehaveren fikk velfortjent «Palm Dog»-juryprisen som beste hundeskuespiller. Flink bisk!
Les også: – Vi har vært fiskere så lenge jeg vet, i alle fall mer enn hundre år (+)
