Svaret er 38.
Da økonomiprofessorene Helge Thorbjørnsen og Micael Dahlen spurte nesten fire tusen svensker i alle aldre om hvilken alder de ville valgt om de måtte forbli den alderen hele livet, svarte folk 38 år. Det var både det vanligste svaret, og medianen, altså tallet i midten når alle svarene ble plassert i rekkefølge.
– Kanskje ikke så rart. Som 38-åring er man voksen, oftest med bra helse og grei orden på ting. Yngre tenker at innen den tid vil det meste være på stell. Eldre minnes at man fortsatt kjente seg ung og sprek da, og at barna var små og bodde hjemme, forklarer Helge Thorbjørnsen til Dagsavisen.
Les også: – Det er uendelig mye elendig skit på strømmetjenestene (+)
Sammen med Micael Dahlen har han skrevet boka «Tidsparadokser». Som tittelen røper, er det en bok om alle de rare misforståelsene rundt hvordan mennesker forstår – eller like ofte misforstår – tid.
Men: 38 er ingen god alder!
Paradokset med 38-årsdrømmen, er nemlig at folk som faktisk er 38 år, slett ikke rapporterer om at de kjenner seg spesielt lykkelige akkurat da. Heller tvert om.
– 38 år er omtrent den alderen der folk i gjennomsnitt er minst lykkelige. En gang i løpet av 40-åra treffer man bunnen av lykkekurven. Forskning i nesten 150 land viser samme u-kurve: Man er lykkelig i ungdommen. Rundt midten av livet – mellom 38 og 50 en gang – rapporterer folk aller minst lykke. Etter det stiger lykken igjen. Eldre folk er oftest mer fornøyde enn middelaldrende, sier Thorbjørnsen.
Les også: Kosekrim med katt og cupcakes? Denne er lagt til Halden (+)
Så hva skjer? Hvorfor velger vi «feil» alder som svar på det hypotetiske spørsmålet om hvor gammel man ville foretrukket å være hele livet?
– 38 år er bortkastet på 38-åringer, ler Thorbjørnsen.
Selektiv hukommelse
Ett av hovedpoengene i «Tidsparadokser» er nemlig at mennesker er utstyrt med en selektiv hukommelse som gjør oss kronisk(!) elendige til å huske hvordan ting faktisk var før i tida.
Vi er dessuten kroniske framtidsoptimister, evig overbevist om at i morgen, eller i hvert fall neste uke, eller måned, eller år – da kommer jeg til å ha bedre tid, mer penger og sannsynligvis være et bedre, mer avslappet og balansert menneske generelt.
Les også: Lege med bok – Det er tøft å se hvor mange leger som sliter (+)
I 38-årseksempelet kolliderer de to tendensene.
– De som er yngre enn 38, tror de kommer til å ha bedre tid og oppleve flere spennende ting i framtida enn de rekker nå. De som er eldre enn 38 har glemt det som var negativt og ubehagelig med den alderen. I stedet husker de det de faktisk fikk gjort da, inkludert ting de ikke rakk å nyte mens de faktisk sto på. Det er en teleskop-effekt, der vi trekker sammen de positive tingene og forsterker disse, mens de negative falmer og forsvinner, sier Thorbjørnsen.
Ferie: Best før. Og etter
Et lignende fenomen trer i kraft når vi for eksempel forholder oss til ferier.
– Ferien er ofte best i forkant og etterkant. Mens man faktisk står midt oppi det hele, og sliter med mygg og solbrenthet, sand i shortsen og sure unger, er det kanskje ikke så gøy. Men det var fint å glede seg, og etterpå ser man på de flotte bildene av sol og stand og tenker at «ah, det var en deilig ferie». Sånn er det med veldig mange ting, sier Thorbjørnsen.
Han er professor i økonomi ved Norges Handelshøgskole i Bergen, med bakgrunn i markedsføring og konsumentatferd. Dessuten påtroppende rektor samme sted. Medforfatter Micael Dahlen er professor i økonomi ved handelshøyskolen i Stockholm.
Les også: Seksten soloppganger i døgnet gjør også noe med tidsoppfattelsen... (+)
Tidligere har de to skrevet boka «Tallskalle», om folks forhold til tall. Den ble solgt til ti land.
– Litt av motivasjonen for å skrive «Tidsparadokser», er nok at vi pusher femti, både Micael og jeg. Filmen er halvspilt og tida går fortere og fortere, sier Thorbjørnsen.
Nybegynnertid
Alle over tretti vil kjenne seg igjen i den observasjonen. I boka skriver professorene om «nybegynnertid».
– Opplevelsen av tid henger sammen med hvor mye nytt man opplever. Som ung skjer veldig mye for første gang. Man lærer nye ting, møter nye folk, drar nye steder, spiser ny mat, blir kanskje foreldre for først gang. Som eldre er det stadig færre sånne førstegangs-opplevelser. Da føles det som at tida går fortere.
Det er derfor de aller fleste svarer det mest uvanlige som skjedde når de blir bedt om å fortelle hva de gjorde forrige uke.
– Veldig få svarer at de tok bussen til jobb, så TV eller hang på mobilen. I stedet drar de fram mer sjeldne ting, som «jeg var på konsert». Anonyme hendelser blir effektivt luket bort, selv om det var klart flest av dem, sier Thorbjørnsen.
Temposmitte
Et annet fenomen de to professorene forklarer i boka, kaller de temposmitte.
– Vi er sosiale dyr, så vi smittes av folk rundt oss. Ta for eksempel gå-tempo. Vi vet at folk i storbyer spaserer raskere enn folk på småsteder. Dessuten går folk fortere i kalde land enn i varme. I noen land gir travelhet status, så da snikskryter folk på sosiale medier om hvor travle de er.
USA er kanskje det fremste eksempelet på en sånn travelhets-kultur, der tid er penger og begge assosieres med suksess.
– «Jeg er så attraktiv, folk vil ha av tiden min», tenker folk der. Historisk sett er det pussig. Før var det status å være så rik at man ikke trengte å jobbe, men heller kunne sulle i hagen eller kanskje skyte en rev. I dag er travel virksomhet status. De rikeste amerikanerne jobber nå like mange timer som de fattigste, sier Thorbjørnsen.
Tid er ikke penger
Alt dette på tross av at det ikke er mest mulig jobbing – eller penger – som er nøkkelen til lykke for de langt fleste.
Ikke før pengene veksles i mer tid. Ikke tid senere. Men her og nå.
– Det er et stort paradoks at vi føler oss så travle, når vi aldri har hatt mer fritid enn i dag. Vi jobber færre timer, har lengre ferier, og bruker langt mindre tid på husarbeid enn folk måtte før oppvaskmaskinen og robotgressklipperens tid. Vi lever lengre, og sover til og med litt mindre, sier Thorbjørnsen.
Likevel fylles tida opp. Mye fordi vi tror at tid er som penger. Men det er det ikke.
– Tid og penger er begge knappe ressurser. Men tid er ikke penger. Du kan ikke spare tid, kan ikke sette den til side og bruke den senere, sier han.
Tidsparadokser
Selvsagt kan du gjøre en arbeidsoppgave i dag for å slippe å gjøre den i morgen. Men det er mye vanligere å utsette ting, og håpe at det ordner seg senere.
– Vi er ikke så greie med vårt framtidige selv. Vi vil ha godene i dag, og kostnadene i morgen. Gjør vi sånn med penger, får det konsekvenser, i form av gjeld og overtrukne kredittkort og høy gjeld. Samme hva du gjør og ikke gjør med tida di, derimot, vil du våkne opp neste morgen til et nytt døgn på 24 timer. Sånn sett er tid veldig demokratisk og tilgivende, sier professoren.
Det er derfor vi ofte prioriterer feil.
– Ta Ikea. Møbelet koster kun 299, men er det egentlig billig om man må bruker to helger på montering? Eller den flygingen man sparte en tusenlapp på, men som har avreise grytidlig og bruker opp hele dagen fordi den innebærer to mellomlandinger, der man dessuten må punge ut for dyr flyplassmat. Var det egentlig et godt kjøp? spør han.
Gjør nå, ikke senere
Selvsagt ikke. Men å tro at man kommer til å velge bedre i framtida er en minst like vanlig feil:
– Vi er flinke å utsette. Også ting vi liker å gjøre. Det er alltid jobb som skal gjøres, plikter som skal utføres. Vi fyller på med aktiviteter, noe som gjør at det føles som om tida går enda fortere. Alt det gøye skal vi gjøre «senere». «Når jeg blir pensjonist skal jeg reise jorda rundt». Bare for plutselig å oppdage at man ikke lenger orker det man hadde tenkt, eller at man ikke lenger har noen å dele opplevelsen med.
Så rådet er like enkelt som det er vanskelig:
– Prioritér å gjøre litt flere av de tingene du tror du kommer til å få mer tid til senere, allerede nå. For plutselig er du død, sier Helge Thorbjørnsen, forfatteren av «Tidsparadokser».
Les også: Flere forfatterintervjuer, litteraturnyheter og bokanmeldelser på Dagsavisens boksider
