---
JAZZ
Bugge Wesseltoft
«Am Are»
Jazzland
---
Bugge Wesseltoft har vært med på svært mye i jazzlivet, både på plater, på scener og i kulissene, men hans helt egne utgivelser kommer ikke så ofte som man skulle tro. Tittelen på det nye albumet «Am Are» antyder en fortsettelse av «Be Am» fra 2022, det forrige med bare hans eget navn på omslaget. Om jeg skal forsøke meg på en tolkning av titlene fortsetter han å bøye verbet «å være», «to be». Forrige gang med «am» i entall siden det var et rent soloalbum. Denne gangen fulgt av flertallsformen «are», siden det er veldig mange andre som spiller med. I seks forskjellige konstellasjoner hører vi ham etter det klangfulle åpningsnummeret «How?», der hovedpersonen igjen er alene med tangentene.
Han fortsetter livlig og spenstig i «Rein», med Elias Tafjord (Tigerstate, Why Kai) på trommer. «Is Anyone Listening?» spørres det etterpå i en sang med vokalisten Rohey Taalah og saksofonisten Martin Myhre Olsen. – Ja, svarer jeg umiddelbart. Jeg så nylig dette paret i en uttrykksfull duokonsert på Nasjonal Jazzscene, og hører dem gjerne igjen senere også. Gjerne med Bugge ved pianoet, om han får tid.
Les også: Mathias Eick med jazz til trøst, håp og ettertanke
«Bag og «Reel» er to trioinnspillinger med Arild Andersen på bass og Gard Nilssen på trommer. Det svinger upåklagelig av den første, mens den andre roer seg stemningsfullt ned. Disse to låtene blir etterfulgt av en annen trio som truer med å sette den første i skyggen. Wesseltoft på piano og synther, med Sveinung Hovensjø på bass og Jon Christensen på trommer. Christensen døde i 2020, så det sier seg selv at dette er eldre innspillinger, hele ti år gamle faktisk, som endelig er utgitt nå. Wesseltoft skriver på omslaget at Terje Rypdal-platene med Hovensjø og Christensen gjorde et sterkt inntrykk på 70-tallet. De gjenskaper ikke lyden av disse, men minnene er til å ta og føle på. Ikke minst når Hovensjø i «Render» bruker bassen som soloinstrument, og maner fram et forvrengt ekko av Rypdals gamle gitarlyd. Den påfølgende «Vender» låter mer som «speisa» progjazz. Ualminnelig tøft.
Les også: Paal Nilssen-Loves Circus – stor stas i manesjen
En tredje trio tar over i de to neste låtene, med Siv Øyunn Kjenstad på trommer og danske Jens Mikkel Madsen på bass. Først akustisk i «JazzBasill», så bare litt mer elektrisk i albumets tittelspor «Am Are», en høytidsstund som kunne vært en vakker gammel folketone. Helt til slutt kommer «Think Ahead», med Oddrun Lilja på gitar og Sanskriti Shrestha på tablas og harpe. Rolig og pent først, men med et mer støyende avbrekk før den henter seg inn i stille ettertenksomhet.
Les også: Trygve Fiske viser fram jazzens mange muligheter
«Am Are» er et langt album, det varer i godt over en time, med mye som skal ha plass. Med de forskjellige besetningene er variasjonen garantert. Den høres nesten ut som et slags samlealbum som gang på gang viser hovedpersonens allsidighet, men hele tiden med det utsøkte tangentspillet som går som en rød tråd gjennom de ti sporene.
