---
3
FILM
«Don’t Hang Up»
Regi: Alex Herron
Norge/USA - 2025
---
La oss starte med litt historikk: På begynnelsen av 1900-tallet var Greenwood-distriktet i Tulsa, Oklahoma kjent som «Black Wall Street», og en av de mest velstående bydelene for afroamerikanere i USA. Et sjeldent område der svarte innbyggerne drev sine egne bedrifter, støttet hverandre, fikk rettferdig betaling og kunne ta del i den amerikanske drømmen som likeverdige borgere. Det gikk som det nesten var dømt til å gå: 31. mai 1921 ble «Black Wall Street» åstedet for et av de verste tilfellene av rasistvold i amerikansk historie, mens hvite naboer (angivelig i samarbeid med lokale politikonstabler) forvandlet området til en krigssone og jevnet det med jorden.
Rundt tre hundre mennesker ble myrdet, åtte hundre såret, ti tusen ble hjemløse og over tolv hundre boliger ble brent ned til grunnen. Like før Trump startet sin andre presidentperiode i år, slapp justisdepartementet i USA en rapport om denne massakren, som over hundre år senere slo fast at «Tulsamassakeren skiller seg ut som en borgerrettsforbrytelse unik i sitt omfang, barbari, rasehat og totale ødeleggelse av et fremgangsrikt svart samfunn». Ingen stor overraskelse at Trump begravde rapporten og umiddelbart stanset justisdepartementets forsinkede arbeid med å kartlegge omfanget av dette rasistiske angrepet.
Les også: Den kinesiske filmen «Black Dog» gir oss et annerledes hundeblikk på Kina
Det er forbløffende at massakren aldri har vært tema i en episk storfilm av for eksempel Spike Lee eller Martin Scorsese (som nevnte hendelsen i forbifarten i «Killers of the Flower Moon»), men nå har til gjengjeld nordmannen Alex Herron tatt tak i temaet. På sin måte.
Etter en langstrakt karriere som musikkvideomaker markerte Herron seg med de norske lavbudsjett-grøsserne «Leave» (2022) og «Dark Windows» (2023). I likhet med dem gjør «Don’t Hang Up» et helhjertet forsøk på å late som om den er amerikansk, med en internasjonal rolleliste, engelsk dialog og en historie som utspiller seg i Tulsa, Oklahoma. Deler av opptakene ble utført et stykke unna i New Jersey, men siden så godt som alt utspiller seg innendørs kunne den like gjerne ha blitt filmet i Alex Herrons hjemtrakter i Drøbak.
De fleste bak kamera er uansett norske, mens produksjonen er uavhengig finansiert via regissørens selskap Element Film AS. I likhet med Herrons tidligere filmer er dessverre også «Don’t Hang Up» preget av lettvinte løsninger, sparebluss-effekter og et påfallende fravær av oppfinnsomhet. Denne gangen huker han seg fast i den velbrukte «found footage»-formelen, med en spøkelsesfilm som minner om videokonferanse-grøsseren «Host» (2020), Steven Soderberghs kinoaktuelle «Presence» (2024) og rundt et dusin andre filmer i samme stil.
«Don’t Hang Up» utspiller seg via en serie FaceTime-samtaler mellom kjæresteparet Summer (Claire McPartland) og Chris (Brett Curtis). Han befinner seg hjemme i Seattle mens Summer har dratt på bryllupsfesten til et vennepar i Tulsa, Oklahoma. I forbindelse med feiringen har hun leid et gammelt bungalow-spøkelseshus på Airbnb, sammen med venninnene Eva (Jueun Kang) og Vicky (norske Siri Black Ndiaye). Ingen liker Vicky noe særlig, siden hun er typisk norsk og kan bli litt atal i fylla. Hun beskriver dette huset som «creepy as fuck», og bestemmer seg etter et par rødvinsglass for å brekke opp en boltet dør som leder til en kjeller full av gammelt krimskrams. For sikkerhets skyld åpner hun en gammel urne, og slipper ut flere iltre ånder. Bra jobba, Vicky.
Les også anmeldelse av «Alt skal bort»: Livlig dødsbo med høy mimrefaktor (+)
Dette blir starten på en serie erketypiske spøkerier: bankelyder, strømbrudd, dører som åpner seg, vannkraner som plutselig skrur seg på og selvgyngende gyngestoler. Med jevne mellomrom finner Summer venninnen Eva katatonisk stirrende inn i en vegg med bustete hår, før hun plutselig skriker frenetisk på kreolsk og advarer at «vi burde ikke være her!!». «Don’t Hang Up» ble akkurat vist på Kosmorama-festivalen, og markedsføringen har allerede gjort et stort poeng av at jentene hjemsøkes av en afroamerikansk familie som ble myrdet under Tulsa-massakren, men dette konseptet benyttes dessverre ikke til noe særlig mer enn en knagg å henge klisjeene på.
For å være rettferdig er dette jevnt over en forbedring i forhold til den stusselige forgjengeren «Dark Windows», med en historie bygget på stødigere grunnmur. Alex Herron (som har skrevet manuset på egen hånd) iscenesetter noen effektive øyeblikk, inklusive et tilbakeblikk skildret i refleksjonen fra en vanndam. Noen av skrekkeffektene fungerer høvelig bra, mens andre ser mest ut til å være skapt med hjelp av en gratis mobil-app. Den amerikanske debutanten Claire McPartland gjør en helt brukbar innsats i hovedrollen, og klarer stort sett å få dialogen til å gli naturlig. Imponerende, med tanke på at hun må si varianter av «Chris, la meg ringe deg opp igjen, ok?» så mange ganger at man kan gjøre det til en leverskadelig drikkelek.
Les også: Oscar-vinneren «Flow» er et livs levende kunstverk av en film, magisk og minneverdig
Siden «Don’t Hang Up» (i teorien) utspiller via FaceTime ser vi alt fra mobilkameraet til Summer, og får sannelig nok av de obligatoriske scenene der hovedpersonen smyg-spankulerer rundt i mørke korridorer frem til et skummelt ansikt plutselig spretter frem for å skremme henne. Inklusive et gjenferd som av litt uklare årsaker ser ut til å være ikledd solbriller med røde led-lys. Det føles som en tapt mulighet at Alex Herron ikke omfavnet mulighetene som ligger i dette konseptet, og tok seg bryet med å faktisk fange opp alt på et autentisk mobilkamera. Isteden benyttet han seg av GoPro Hero 12-digitalkameraer, som på ingen måte er å forveksle med en iPhone.
Dette er en film bygget opp av tapte muligheter, og som konsekvent velger lettvinte løsninger. Heller ikke et godt tegn at Herron etter tre filmer allerede har begynt å gjenta seg selv. Det historiske bakteppet er så full av spennende muligheter at det blir oppriktig irriterende at Alex Herron ikke har noe som helst å si om temaet. Det grenser mot ren smakløshet at han avslutter «Don’t Hang Up» med en dedikasjon til «minne om ofrene for Tulsa-massakren», men viser i det minste sympati for filmens traumatiserte gjenferd fra fortiden.
Nok en gang får man inntrykk av at Herron sikter inn et ungt publikum som ikke har sett særlig mange grøssere ennå, men han har om ikke annet lykkes i sitt mål om å skape en strømlinjeformet, norsk lavbudsjettfilm med internasjonalt tilsnitt - som sikkert vil gjøre seg best med et halvt øye på mobilen.
