– Kannibalisme og kapitalisme har mye felles, sier den argentinske forfatteren Agustina Bazterrica til Dagsavisen.
– Begge er basert på at man venner seg til grusomhet. At man blir bedøvd, mye ved hjelp av språk, slik at man ikke lenger ser ting for hva de egentlig er, eller kaller ondskapen med dens rette navn, sier hun.
Romanen hennes heter «Kjøtt snakker ikke» i norsk oversettelse.
På engelsk heter den «Tender Is the Flesh», og har gått viralt på TikTok, med 16 millioner visninger av ulike småvideoer som handler om boka.
Les også: – Det er uendelig mye elendig skit på strømmetjenestene (+)
«Kjøtt snakker ikke»
At boka tar av på internett, er kanskje ikke så rart. Det er en rimelig heftig historie Agustina Bazterrica har diktet fram:
Bokas hovedperson jobber på et slakteri for menneskekjøtt. Et virus har gjort kjøttet av alle dyr giftig. Etter en «overgangsfase» med redsel og panikk, har myndighetene gitt etter for slakterbransjens og kjøtthungrige menneskers press, og besluttet å tillate kannibalisme.
I starten dreper man mest innvandrere og fattige. Mennesker uten papirer og nettverk. «Utrenskingen hadde flere fordelaktige konsekvenser: lavere befolknings- og fattigdomsrater, og kjøtt», konstaterer fortelleren i boka tørt.
Etter hvert har man også startet oppdrett. Menneskene som skal bli kjøtt lever sine korte liv i fangenskap, pumpet fulle av veksthormoner og antibiotika, med stemmebåndene fjernet så de ikke bråker. De kalles ikke lenger mennesker, men «hunner» og «hanner» og «produkt», sortert og vurdert etter vekt og kjøttkvalitet.
– Å spise andre er et av de største tabuene i sivilisasjonen. Men greia med tabuer er at man også blir litt tiltrukket av tanken. Det er derfor zombiefilmer er så populære.
Slik menneskekropper håndteres i boka, er slik vi behandler dyr.
— Agustina Bazterrica, argentinsk forfatter
– Jeg hadde aldri trodd at boka mi kom til å vinne priser og gå viralt. At leserne kom til å spy og besvime, eller levere tilbake boka til bokhandleren i protest «fordi den gjør det umulig å sove». Det var aldri meningen. Uansett er det helt tydelig veldig mange som anbefaler boka videre etter selv å ha lest. Det er åpenbart at jeg rippet opp i ett eller annet folk syns er interessant og tenke over og diskutere, sier Bazterrica.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Vegetarianer
Det var målet hennes med å skrive «Kjøtt snakker ikke». Siden vant hun den prestisjetunge Premio Clarín-prisen for boka, som er oversatt til 30 språk.
– Broren min er kokk. Han satte seg inn i etikken rundt matproduksjon. Det jeg lærte av ham om hvordan dyr blir behandlet, gjorde at jeg ble vegetarianer. Men jeg skrev ikke boka for at alle skulle bli vegetarianere. Faktisk har jeg selv begynt å spise kjøtt igjen for å motvirke jernmangel da overgangsalderen ga meg voldsomme mensblødninger, sier hun.
Poenget er at kjøtt har så mye med kultur og tradisjon å gjøre, forklarer forfatteren:
– I Argentina spiser vi enorme mengder storfe, men har katt og hund som kjæledyr. I India er kyr hellige, ikke mat, mens man i Kina har egne festivaler for spising av katt og hund. Tabu er kulturelt definert. Vi er også dyr, tenkte jeg. Så hva om det hang menneskekropper på kroker hos slakteren?
Les også: Hvilken alder er den beste? Alle svarer feil... (+)
Slakt av mennesker
I flere måneder leste hun alt hun kom over om hvordan man slakterier drives. Hun leste om kannibalisme, og om dyrs rettigheter. Så satte hun seg ned og skrev, i utførlig detalj, hvordan menneskene som skal bli til mat behandles på samlebåndet i slakteriet. Hvordan de bedøves, drepes, blør ut, får alt hår fjernet, henges opp og parteres etter alle kunstens regler.
– Folk som jobber med kjøttproduksjon eller slakt, har lest og sagt at alt er korrekt beskrevet. Slik menneskekropper håndteres i boka, er slik vi behandler dyr. Jeg overdriver ingenting, tvert om. Virkeligheten er verre. Forskjellen er bare vanen. Vi er vant med at dyr stues sammen, ales opp, lider og dør for at vi skal få mat.
Jeg skrev ikke boka for at alle skulle bli vegetarianere.
— Agustina Bazterrica, argentinsk forfatter
– Systemet er basert på vår nummenhet. Om du hvert eneste måltid skal tenke på at «denne kjøttdeigen var en gang et dyr som kunne kjenne smerte», blir det for mye. Vi orker ikke. Vi har lært oss opp til å ikke bry oss. Slik kapitalismen gjør. Vi kjenner også til menneskers lidelse, og jordklodens. Men mesteparten av tida lar vi være å ta det inn over oss, sier Bazterrica.
Les også: Det er ikke Sophie Elise. Men det ligner veldig (+)
Tause kvinner
I «Kjøtt snakker ikke» mottar hovedpersonen en «hunn», altså en taus, naken kvinne han kan holde i fôr helt til han vil slakte og spise henne, i gave.
– Det er ikke tilfeldig at han får en hunn i stedet for en han. Eller at hun mangler stemmebånd. Det er en kommentar til alle kvinnene verden over som heller ikke kan eller har kunnet snakke fritt. Dessuten er det en påminning om at særlig kvinner allerede er en handelsvare. Tenk bare på trafficking, der jenter og kvinner fanges eller lures inn i prostitusjon og slaveri, sier forfatteren.
I en verden rigget for vold og maktmisbruk, kan gode handlinger, omtanke og omsorg – være ekstremt radikale valg
— Agustina Bazterrica, argentinsk forfatter
– Kapitalismen og patriarkatet henger sammen. Begge går ut på å gjøre grusomhet til noe vanlig, noe vi ikke reagerer på. En rovdyrmentalitet der man læres opp til at alt er mitt, mitt, mitt. Også andre mennesker. Slik blir menns vold mot kvinner noe hverdagslig.
Les også: Lege med bok: – Mange leger sliter (+)
Kvinnedrap eller lidenskap?
Agustina Bazterrica siterer statistikk som viser at det i gjennomsnitt går 48 timer mellom hver gang en mann dreper en kvinne i hjemlandet Argentina. I Brasil skjer det hver tredje time.
– I Latin-Amerika er ikke likestillingen kommet så langt som i Skandinavia. De fattige provinsene nord i Argentina styres omtrent som føydalstater, der noen veldig få mektige familier kontroller nesten alt, helt ned til folks kropper og helse. Lutfattige kvinner selger babyene sine i desperasjon. Kvinners kropper ses som terreng menn skal erobre.
– Før snakket man ikke om «feminicidio» eller «kvinnedrap» i Argentina, men om «crimen passional», altså «lidenskapsforbrytelse». Det var reduserte strafferammer fordi den stakkars mannen var «i sine følelsers vold» da han voldtok, skadet eller drepte. Da man byttet ord til «kvinnedrap», ble straffen strengere. Man så at det er et strukturelt problem, ikke noe som handler om en individuell manns lidenskap. Men nå vil den nye regjeringen fjerne ordet «kvinnedrap» igjen.
Opprør: godhet
Slike språklige valg er et viktig poeng i Bazterricas roman. I boka er ord som «kannibalisme» og «menneskekjøtt» blitt forbudt. I stedet har man funnet på mer nøytrale og eufemistiske begrep, som «produkt» og «spesialkjøtt».
– Språk er mektig. Hjernen vår er og livet vårt er skapt av språk. Lar man være å sette ord på ting, later man som de ikke fins. Selv om de gjør det. Det krever mot å snakke systemet imot, når det er rigget for aksept eller taushet. Eller ondskap...
– Når jeg er på skolebesøk og møter unge mennesker, sier jeg alltid det samme: Om du vil være en opprører i dag – om du vil være punk – så må du prøve å være snill. Hver dag, hele livet. I en verden rigget for vold og maktmisbruk, kan gode handlinger, omtanke og omsorg – være ekstremt radikale valg, sier Agustina Bazterrica til Dagsavisen.
Les også: Flere forfatterintervju, bokanmeldelser og litteraturnyheter på Dagsavisens boksider
