---
4
TEATER
«Psychic»
Konsept, manus og regi: Tani Dibasey & Only Slime (Claudia Cox & Tobi Pfeil)
Med Taume P. Dery, Tani Dibasey, Claudia Cox, Tobi Pfeil, Amalie Sasha Schanke, Mariama Fatou Kalley Slåttøy, Malik Edo, Bridget Dery
Det Norske Teatret, Scene 3
---
Hvem er man hvis man er helt vanlig, som alle andre? Er man i det hele tatt noen som helst? Og kan en helt vanlig mann redde verden, si hele universet? Ja, hvis omstendighetene er uvanlige nok, skal vi tro «Psychic», neste stykke ut på Det Norske Teatrets Scene 3 hvor Tani Dibasey og Only Slime-duoen Claudia Cox og Tobi Pfeil er regjerende kunstnere gjennom et helt år. «Psychic» er den første urpremieren i et ambisiøst prosjekt norsk teater aldri har sett maken til.
Hele Scene 3-prosjektet er et resultat av Tani Dibaseys kritikk mot norsk teater, som blant annet har gått ut på at skuespilleren, regissøren og dramatikeren hevder norske teaterinstitusjoner preges av strukturell rasisme. Med teatersjef Kjersti Horn som fødselshjelper har Dibasey og medkunstnerne muligheten til å både symbolsk og bokstavelig slå ut vegger, dekonstruere scenerommet og reelt endre forventningene til hva teater kan være.
Resultatet er konseptuelle sceniske uttrykk som utfordrer det bestående, som drøfter kjønn, utenforskap og sex på nye måter. Ved siden av å spille på en tradisjonsrik scene, appellerer de også til andre og kanskje nye publikumsmiljøer.
Tematisk og dels visuelt føyer «Psychic» seg inn blant de fire foregående forestillingene på Scene 3 denne vinteren og våren. Det vil si konseptuelle forestillinger hvor aktørene gjennom ulike uttrykk har rettet søkelyset mot utenforskap, identitet, tilhørighet, ikke-binær kjønnsidentitet og mental helse. Det tidligere repertoaret teller nyversjonen av Only Slimes «Unlimited Void» (2021), nypremieren på duoens dataspillopera «Afterlife», Tani Dibaseys institusjonskritiske vandreteater «Diamond Planet» (opprinnelig Tou Scene i Stavanger), og Dibaseys konkluderende forestillinger av det multimediale prosjektet «Saykoluhjee», om nettopp mental helse.
Les også: «Den lure revens eventyr» er en fabelopera med fortellerglede
Manga, science fiction og Tani Dibasey på Scene 3
«Psychic» er i likhet de andre forestillingene tuftet på initierte samtaler og inspirert av populærkulturelle uttrykk, kunst, film og musikk, B-kultur, Anime, dataspillestetikk og avatarteknologi for å nevne noe. «Psychic» samler essensen av alt dette i ett stykke, på godt og vondt, hvor tekst og en heftig koreografi er utviklet i samarbeid med ensemblet, hvor dataspill møter japansk science fiction-manga, amerikanske pulpmagasiner som «Amazing Stories», «Star Trek», banebrytende designere som Frank R. Paul, Roswell-teorier og astrofantasier à la dem som inspirerte lavalampene.
Midt i dette overflødighetshornet av viltvoksende hjemmesløyd-scenografi og kreativ lyssetting (Claudia Cox, Mari Lysgaard, Maximilian Rothe), Ed Wood-teknologiske påfunn, fargesterke parykker og UV-linser, og selvlysende pastell- og neonkostymer, utfolder det seg et nyskrevet og egentlig ganske bevegende drama som tar utgangspunkt i virkelighetens Taume P. Dery. Interaksjonsdesigneren fra Oslo har hele livet – ifølge han selv – følt et press om å bli noe stort. Han har valgt stand up, og var med som skuespiller i Tani Dibaseys kritikerroste «Sorte gutter gråter ikke». Nå er higet om å bli noe mer enn bare vanlig, blitt kimen til en hel teateroppsetning. En totalt skrudd, utflippa og galskapsridd forestilling som er alt annet enn vanlig.
Les også: Med «How Romantic» har dansekompaniet Carte Blanche skapt en sjelden forestilling
«Psychic» med Taume P. Dery
Det handler om en kar som bortføres av aliens fra morens leilighet på Oppsal i Oslo. Romvesenene eller hva de nå er, skal avgjøre om han virkelig er den utvalgte, han som skal redde dem alle, frelse om du vil. Akkurat hva denne frelsen til slutt viser seg å bestå i, skal vi ikke røpe, annet enn at det som alt annet i universet handler om sex.
«Psychic» er et kosmisk lappeteppe, innimellom en supernova av en teaterforestilling, med en vill handling og en enda villere gjennomføring. Men i bunn og grunn handler det om ensomhet, om å føle seg annerledes og om lengselen etter fellesskap og samhold. Når man kommer inn på Scene 3 velger man en av tre «innganger», og på det viset den «klanen» man blir medlem av: Styrkeklanen, Augeklanen og Hjarteklanen. Interaksjonenko mellom scene og publikum denne gangen begrenser seg til inndelingen i de tre klanene, de som i uminnelige tider har stått steilt mot hverandre i universet og som nå øyner en utvei til å leve sammen i fred og harmoni.
Dette vet Taume (Taume P. Dery) absolutt ingenting om der han sitter hjemme hos moren Bridget (Bridget Dery), som lik mødre flest lekser opp for sin voksne og litt apatiske sønn om hvor sløv og utakknemlig han er. Skjønner han ikke hvor heldig han er? Er han kanskje sulten? Lang historie kort, når moren går for å handle, suges Taume opp i lyskjeglen fra en UFO og fraktes til et sted mellom tid og rom hvor han møter representanter for tre ulike klaner av «aliens». De utsetter han etter tur for ulike tester, og jubelen er stor om han ikke lar seg påvirke.
Only Slime
«Psychic» er en litt alvorlig lek med elementene, og med selvinnsikt og egenverd. Og det er en fantasifull omfavnelse av alt det som etter hvert kjennetegner Only Slime og Tani Dibaseys scenevisjoner. Det er en sammenføyning av den multikunstneriske duoens virke med datateknologi, dans, hyperpop, autotune og lek med kjønn, blandet med Dibaseys mer rasjonelle tilnærming til de tematiske foreleggene. Amalie Sasha Schanke, Mariama Fatou Kalley Slåttøy og Malik Edo utfyller ensemblet som utgjør klanpersonene. Claudia Cox er en framskutt og svært emosjonelt og fysisk mottakelig «alien», og en katalysator for prosessen Taume dras inn i.
Samspillet mellom de to er både komisk og rørende, men også preget av kaoset som preger en forestilling der det tekniske og det kunstneriske er reisverk skapt av fellesskapet, og hvor det improvisatoriske og det intuitive får stor plass. Blant annet med Tani Dibasey som åpenbart har påtatt seg rollen som en nynorsktalende agitator-narr denne gangen, og som også i dette stykket jager etter et slags klimaks som gir det hele en brå vending. Her i møte med Taumes «livsløgn» som standupkomiker, slik det framstilles i stykket.
Les også: Pop, paljetter og politikk sprenger grenser i «Europavisjonar»
Claudia Cox og Peri Winkle
Det er en forestilling som i sine beste stunder, og da gjerne i det visuelle og i det skrudde og utflippa, nærmer seg det geniale. Som i de kreative løsningene hvor for eksempel Taume bortføres av aliens i en enkel og «hjemmelaget» taljeløsning. Og i dansesekvenser eller i Claudia Cox’ implementering av uttrykket til sitt eget alter ego som popartisten Peri Winkle, en av flere av «avatarer» fra andre prosjekter man ser tegn til i stykket.
Samtidig kunne stykket med fordel vært strammere både i manus og gjennomføring. Akkurat her, hvor selve dramaet er en mer framtredende bestanddel enn i mange av de andre stykkene trioen så langt har satt opp, føles publikumsinvolveringen gjennom publikumssonene unødvendig. Ikke bare fordi det ikke fungerer etter hensikten, men også fordi den langt på vei settes til side i den regisserte handlingen. Men som romferder flest er «Psychic» en meteorittstorm av inntrykk, og energien som ligger under som drivkraft redder inn villfarne romfarere i et kunstnerisk uttrykk som både er underholdende, morsomt og innovativt.
