For eventuelle yngre lesere må vi først fortelle at The Searchers ble dannet i Liverpool i 1959. Med debutsingelen «Sweets For My Sweet» ble de en av flere grupper fra denne byen som fikk sin første nr. 1 på den britiske singellista i 1963: Billy J. Kramer & The Dakotas, Gerry & The Pacemakers og var det ikke én til? Jo, The Beatles. The Searchers hadde fulgt etter The Beatles til Star-Club i Hamburg, og lå bare noen måneder etter i stjerneløypa da de kom tilbake til England i 1963.
The Searchers har holdt på i alle årene siden. Besetningen har forandret seg, men de har hatt et godt rykte som liveband. Nå har de bestemt seg for å legge opp. Men de blir belønnet med en opptreden på Glastonburyfestivalen i juni, en av Europas største, med det mest prestisjetunge programmet å være en del av. Det blir ikke første gang The Searchers spiller med de andre store. I 1964 var de med på prisvinnerkonserten til musikkavisa New Musical Express sammen med The Beatles og de to andre nevnte liverpoolgruppene, The Rolling Stones, Manfred Mann, Cliff Richard & The Shadows, The Dave Clark Five, The Hollies og enda mange flere.
Les også: Kent i Stockholm ble et kraftfullt comeback
The Searchers fulgte opp sin heidundrende debut med en rekke store hits de nærmeste årene: «Sugar And Spice», «Needles And Pins», «Don’t Throw Your Love Away» og «When You Walk in The Room» er pensum i pophistorie fra disse årene. De skrev ingen av sine mest kjente låter selv, men de tok grep, gitargrep som skilte dem ut, og som fikk flere til å høre etter.
The Searchers var tidlig ute med å hente sanger fra det amerikanske folk/visemiljøet, og poppet dem opp med elektriske gitarer. Ikke minst med en 12-strengers gitar som ga en egen ringende klang. Å gjøre protestsangene «Where Have All The Flowers Gone» av Pete Seeger og «What Have They Done To The Rain» av Malvina Reynolds som elektrisk gitarpop var nærmest profetisk. The Byrds spilte «Mr. Tambourine Man» på denne måten et år etterpå. Det sies ofte at folkrocken begynte der, men The Searchers var nok først ute.
Les også: B-sidene som ble popklassikere
Alle de nye britiske gruppene fylte opp LP-platene sine med coverlåter. Det var ikke noe mindreverdig i dette. Men de mest suksessrike begynte fort å lage egne sanger, som ga dem sterkere personlige identiteter. Dette fikk ikke The Searchers helt til, eller så fikk de ikke lov. De manglet et tidsriktig image. «I motsetning til sine kolleger i de andre popgruppene fra England er The Searchers bortimot normale hva utseende angår. De kler seg pent, de har alminnelig hårfrisyre, og de oppfører seg dannet og hyggelig», skrev Popnytt i forbindelse med en norgesturné i 1965. Kanskje ikke akkurat det ungdommen var ute etter. I 1965 ble det sagt at Brian Epstein skulle innlemme gruppa i sin stall av Liverpool-grupper, men det var bare The Beatles av disse som holdt tritt med den rivende utviklingen midt på 60-tallet.
I 1966 kom «Take It Or Leave It», en sang de fikk av The Rolling Stones, ei uke før de selv ga den ut på albumet «Aftermath». «The Searchers er vel en av de fineste gruppene som eksisterer» skrev signaturen Ivar i anmeldelsen av denne i spalten «En tenåring anmelder nyheter» i avisen Fremtiden i Drammen. Singelen slo dessverre ikke så godt an. Heller ikke den påfølgende «Have You Ever Loved Somebody», som de på samme måte fikk av The Hollies rett før de viste den fram selv.
Les også: Dans til musikken: Sterk film om Sly & The Family Stone
The Searchers var på vei ut av det store bildet. Men de gamle sangene skulle aldri bli glemt: I 1975 begynte Bruce Springsteen å spille «When You Walk In The Room» på konsertene rundt utgivelsen av gjennombruddsalbumet «Born To Run». Men det var en annen av de gamle favorittene deres som skulle bli aller best husket: I 1977 ble «Needles And Pins» (opprinnelig komponert av Sonny Bono og Jack Nitzsche) en av de store hitsinglene for den britiske gruppa Smokie.
Noen som også hadde hørt denne sangen med The Searchers var amerikanske The Ramones. De regnes som så banebrytende i punkrocken at det blir glemt hvor sterkt inspirert de var av 60-tallspopen. Dette ble konkretisert da de på albumet «Road To Ruin» i 1978 spilte inn «Needles And Pins», akkurat slik The Searchers hadde gjort det, bortsett fra Joey Ramones hulkende sang. Enda en gang skulle vi få høre Searchers-arrangementet av denne sangen, i et konsertopptak fra 1981 på albumet «Pack Up The Plantation» med Tom Petty, der han sang den sammen med Stevie Nicks fra Fleetwood Mac.
Interessen fra The Ramones førte til det største oppsvinget for The Searchers siden de første glansdagene. De fikk spille inn to album for plateselskapet Sire, som hadde en forkjærlighet for fengende gitarpop. The Searchers føyde seg rett inn i denne tradisjonen, som de en gang, uten å vite det, hadde vært med på å skape. Men oppsvinget ble kortvarig. Siden har de vært et rent nostalgiband.
The Searchers minner oss om at det er mange av de beste popgruppene fra 60-tallet som er i ferd med å gå i glemmeboken. The Beatles og The Rolling Stones får den oppmerksomheten de fortjener. Også The Bee Gees (omsider), The Kinks, The Who, The Small Faces og The Hollies omtales med ærefrykt rett som det er. Men The Searchers hører til i et sjikt med navn som The Move, The Animals, Dave Clark Five, The Troggs, Manfred Mann (jeg snakker ikke om hans senere Earth Band), The Zombies, de ofte undervurderte Herman’s Hermits og kvintetten med det uforglemmelige gruppenavnet Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich. De fleste forsvant med 60-tallet, men har mange sanger som bør spilles oftere.
Les også: Anmeldelse nye låter: Yngvil har håndbagasje og Ida Maria vil ha mer
The Searchers har fortsatt to medlemmer som har vært med mesteparten av veien, og har beholdt troverdigheten. Gitaristen John McNally var med fra starten. Bassisten Frank Allen kom med i 1964. Dagens gitarist og forsanger Spencer James har bare vært med i 39 år. Jeg så dem aldri selv, men pålitelige kilder melder om hyggelige kvelder i deres selskap.
At The Searchers tar farvel på selveste Glastonbury er en hyggelig slutt på eventyret. Og likevel vemodig. En påminnelse om at en æra er i fred med å gå over i historien. Planene om en sommerturné med The Rolling Stones ble oppgitt rett før den skulle annonseres. Årsaken til dette er ikke kjent, men er neppe den samme som The Searchers oppgir for at nok er nok: De dårlige veiforholdene for et band som fortsatte å reise på kryss og tvers i Storbritannia i bandbussen sin.
