---
4
TEATER
«Prosessen mot menneska»
Et konsept av Peer Perez Øyan og Anders Hasmo
Regi: Peer Perez Øyan
Med: Ane Dahl Torp, Marianne Krogh, Joachim Rafaelsen, Mohammed Aden Ali
Scene 2, Det Norske Teatret
---
Utviklingen av kunstig intelligens har gått med en utrolig fart de siste årene, og allerede nå kan vi merke hvordan denne formen for intelligens skaper problemer i folks liv, både nasjonalt og globalt. Det er enklere å skape falske bilder og beskjeder som kan deles via sosiale medier og andre meldingstjenester, noe som kan ha vidtrekkende konsekvenser for både privatpersoner og større institusjoner. Digitalt skapte stemmer kan dessuten lure folk til å tro at de snakker med et familiemedlem i telefonen – noe som er et perfekt virkemiddel for telefonsvindlere. Men etter alt å dømme skal det ikke stoppe her.
Under utdelingen av Nobelprisene i desember 2024 advarte den ene pristageren i fysikk oss om at det kan komme kunstig intelligens som vil utrydde oss som mennesker. Det får det sikkert til å gå kaldt nedover ryggen på enkelte, mens andre igjen sitter som spørsmålstegn: Hvordan skal noe sånt være mulig? «Prosessen mot menneska» på Det Norske Teatret handler om hva kunstig intelligens i ytterste konsekvens kan gjøre mot oss, men etter endt forestilling sitter man igjen med enda flere spørsmål enn da man kom inn.
På teatrets Scene 2 har scenograf Unni Walstad skapt et eget, lite scenerom der forestillingen foregår. Det nyskapte sirkulære rommet er omsluttet av hvite vegger, og publikum sitter langs den ene halvdelen av sirkelen, mens skuespillerne er i den andre halvdelen. Bak skuespillerne projieres live-film av publikum, samt bilder av et digitalt univers, et symbiosem, som vi snart skal bli kjent med, skapt av KI-teknolog og utvikler Pål Mørk Hansen og KI-ingeniør Martin Pukstad.
Ane Dahl Torp i «Prosessen mot menneska»
Handlingen foregår innledningsvis en gang etter 29. oktober 2029, men løses etter hvert opp. Karakterene som først forteller om sine møter med den allmektige kunstige intelligensen Omnitron (tidligere dramaturg Ola E. Bøs stemme), hører vi ikke mer om etter de første scenene.
Ane Dahl Torp og Marianne Krogh fremstiller i denne forestillingens første del helt vanlige, gjenkjennbare mennesker som får en melding på telefonen sin om at en kunstig intelligens, Omnitron, har tatt over verden fordi menneskene ikke har klart å ta vare på den. I Omnitrons virkelighet er det ingen individuelle skjebner, her betraktes menneskeheten som en enhet og dømmes deretter.
«Prosessen mot menneska» vekker kritiske spørsmål
Nå skal Omnitron utslette menneskene fra jordens overflate, og den menneskene valget; enten kan de dø, eller så kan de la seg (eller bevisstheten) laste opp i det digitale symbiosemet, en paradisisk parallellverden. Der kan de leve evig eller velge selv når de vil dø.
For den som er fascinert av science fiction, teknologi og parallelle universer, er denne fortellingen kanskje lett å bli slukt av. For den som tror at teknologien tross alt har noen begrensinger, begynner det å skurre allerede der når er snakk om å laste opp menneskelig bevissthet til et digitalt univers. For hva er bevisstheten om ikke en organisk sak, noe som er i utvikling hele livet, og som påvirkes av hormoner, søvn, sykdom, livsopplevelser og alder, for å nevne noe. Det er omtrent umulig å forestille seg en digital kopi av en selv og ens egen bevissthet, all den tid de er påvirket av en rekke ikke-teknologiske forhold.
Dette er en forestilling som vekker en rekke kritiske spørsmål. Flaks da at den gir oss i salen muligheten til å spørre Omitron om det vi måtte lure på, og mye tid er viet til publikums spørsmål til KI- oraklet. Det er ikke den ting oraklet ikke kan svare på! Svarene er generert av nettopp kunstig intelligens slik vi kjenner den i dag, og akkurat det er lett å høre; de er velformulerte, men også ganske kalde og glatte i det språklige uttrykket. Og uansett hva publikum spør om, klarer den logiske og rasjonelle Omnitron å vri det slik at svaret går i Omitrons favør.
Les også: «Den lure revens eventyr» er en fabelopera med fortellerglede
Omnitron, Science fiction og kunstig intelligens
Som helhet oppleves forestillingen som luftig, litt svevende, og det er den jo dypest sett også. Forestillingen består jo, slik fremtidsdystopier gjerne gjør, bare av spekulasjoner. Ideen om et parallelt digitalt univers fremstår dessuten som noe vanskelig å få tak på. Hvor befinner egentlig Omitrons digitale paradis seg? Og så: Hvordan gikk det med karakterene til Torp og Krogh som innledningsvis fikk meldingene om at Omitron har tatt over verden?
Kunstig intelligens er til syvende og sist menneskers oppfinnelse og menneskers ansvar. Vi lever i en urolig tid, i en urolig verden, og fordi det aldri ser ut til at vi lærer av historien, kommer det stadig folk til makten som ikke har de aller beste intensjoner. Noen av dem (les: den amerikanske presidenten) allierer seg dessuten like så godt med store tech-milliardærer, så man kan fint si vi har gått inn i en tid der vi ikke vet hva vi skal være reddest for: Krig eller kunstig intelligens?
Har du en fascinasjon for science fiction, eller et behov for å utfordre deg selv, og kanskje også din egen frykt, se gjerne «Prosessen mot menneska». Vil du gruble mindre og bekymre seg minst mulig for morgendagen, se en annen forestilling.
Les også: Med «How Romantic» har dansekompaniet Carte Blanche skapt en sjelden forestilling
