---
4
OPERA
«Asle og Alida»
Av Jon Fosse (libretto) og Bent Sørensen (musikk)
Regi: Sofia Adrian Jupither
Dirigent: Johannes Gustavsson
Med Wiktor Sundqvist, Louise McClelland Jacobsen, Johannes Weisser, Christina Jønsi, Randi Stene, Frank Kjosås
Felespiller Alma Kraggerud
Bergen Filharmoniske Orkester, Edvard Grieg kor
Bergen Nasjonale Opera, Grieghallen
---
Nobelprisen i litteratur har ikke akkurat dempet interessen for forfatteren og dramatikeren som har skapt noen av sine sterkeste verk de siste årene. Blant dem er «Trilogien». Selv om den i utgangspunktet ikke er skrevet for scenen, klinger det av sensasjon at Jon Fosse selv har bearbeidet de tre korte romanene til librettoen på «Asle og Alida», en urpremiere av en opera med musikk av danske Bent Sørensen.
«Trilogien» er samlebetegnelsen på de tre korte bøkene «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd», som spinner historien om den ubrytelige og vakre kjærlighet mellom Alida og Asle, satt mot et bakteppe hvor tiden er flytende, hvor det evangeliske speiles, hvor slekter og mennesker vikles inn i hverandre, og hvor de levende og de døde går side om side.
Fosse vever historiene og folkene sammen på både mytisk og mystisk vis, og skaper et større hele som har forgreininger til både middelalderballadene og kristendommen. Sentralt står også en krimhistorie som i operaen «Asle og Alida» blir framtredende ettersom mye av det usagte i romanene, og særlig «Olavs draumar», er kuttet i Fosses egen redigering. «Kveldsvævd» er kraftig avkortet i handling og rollegalleri. Bare i små øyeblikk hører vi stemmen til Mor Herdis eller andre i som vi vet svever et sted der inne i handlingens skygge.
Les om Jon Fosses «Draum om hausten» på Nationaltheatret: Kjærlighet, makt og slekters gang
Jon Fosses «Trilogien» som opera
«Asle og Alida» er begrenset til en serie hendelser som likevel er så rik at skjebnen til de to elskende sirkles inn. Men på scenen er også en felespiller, Alma Kraggerud, som gjennom spillet og musikken representerer både handlingens dypere lag og rent konkret Asles felespill.
Kraggeruds «rolle» representerer det kjærlighetsfulle spillet, «svevet» som Alida og Asle kaller det, både en musikalsk og kunstnerisk kraft og kjærlighetssvevet som oppsto under bryllupet der han spilte og øynene deres møttes: «og så legg han armane sine kringom Alida og så held han henne inntil seg og så sit dei der og kjenner på kvarandre og dei kjenner at dei høyrer det same og dei kjenner at dei no svever saman og er saman i svevet».
Bent Sørensens musikk blir tidvis påfallende søkende og repeterende, som om han vil legge seg opp mot Fosses gjentakelse av ord og fylle inn der hvor poesien skaper talende tomrom. Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Johannes Gustavsson bruker noe tid på å finne dramatikken der inne mellom fjellene og i Asle og Alidas baksing med elementene. Mot slutten av første akt og utover i andre løfter musikken seg, mektig, klangsterkt og trolsk, og maner fram den mørke og tette høststemningen og kulda, både den som ligger i de grusomme valgene som tas og den som går gjennom marg og bein, særlig hos Alida.
Les også: «Den lure revens eventyr» er en fabelopera med fortellerglede
«Asle og Alida» med Alma Kraggerud
Det er i spillet til Kraggerud at vi først aner «svevet», men også fortvilelsen og desperasjonen, og senere igjen, det forsonende når Alida må innse at hun er alene med sønnen hun da har født, Sigvald, han som via omveier skal arve fela til faren. Utfordringen ligger i at Kraggeruds fine og følsomme spill ikke må overdøves eller utfordres av orkesteret.
Fosse skaper en prolog eller snarere et frampek om tragedien som skal ramme gjennom Asle, som henvender seg til Alida fra dødsriket, før den egentlige handlingen tar til noen måneder før. Da Asle og Alida, som snart skal føde, ankommer Bjørgvin for å finne et sted å bo.
De har reist fra Dylgja og fra naustet de bodde i der, men ingen i Bjørgvin vil gi dem rom. Etter tur møter de en gammel dame som forstår at de er ugifte og lever i synd, en lurendreier av en gammel mann som har rom i herberget, men bare for Alida, og en ung kvinne som på sin side har øyne kun for Asle.
Les også: Med «How Romantic» har dansekompaniet Carte Blanche skapt en sjelden forestilling
Sofia Jupither regisserer Jon Fosses «Asle og Alida»
Asle er villig til å kjempe med alle midler for kjærligheten, og for Alida. For å skaffe dem et sted hvor hun kan føde. Det blir brutalt, og der boken er mer antydende er «dreperens» handlinger utvetydige i «Asle og Alida». Scenograf Erlend Birkeland understreker sammen med Ellen Ruges lysdesign det høsthustrige våte og kalde, med lave nakne steingjerder som scenedekorasjoner foran et omskiftelig reisverk som kan være brygger eller vaklevorne herberger, og hvor koret (Edvard Grieg Kor) bidrar til å dels rytmisk synge fram Fosses repeterende stil fra halvskyggene.
Svenske Wiktor Sundqvist og danske Louise McClelland Jacobsen som Asle og Alida har noen nydelige partier, men enn så sterke stemmene er gir regissør Sofia Adrian Jupither de to hovedpersonene påfallende lite handlingsrom rent fysisk. Det lider det dramatiske i handlingen i noen grad under, og etter hvert også sangen. Jupither vektlegger intensiteten i kjærligheten, men det hele stivner og det er som at de to som faktisk er kjærlighetens premiss, ikke får rom nok til å uttrykke den.
Sangen og librettoens ivaretakende bruk av Fosses viktige gjentakende rytme skaper illusjonen om både tiden som går og nyansene bak selve ordene, på samme vis som at stillheten mellom dem er egnet til å la musikken finne usagte. Svensken og dansken sliter litt med Fosses poetiske nynorske klang, og kontrastene blir derfor åpenbare når birollene kommer inn, og da særlig Johannes Weisser som den eldre mannen, som vrir og vender seg i Fosses språkdrakt og er som en innful bergensk Uriah Heep-skikkelse.
Randi Stene og Frank Kjosås i «Asle og Alida»
Også Randi Stene som den gamle kvinnen og Christina Jønsi som den unge kvinnen, får fram kompleksiteten i relativt små, men avgjørende roller. I andre akt kommer Frank Kjosås inn som Åsleik, og her er kontrasten virkningsfull på en annen måte. I en hovedsakelig talerolle blir Åsleik en rasjonalitetens stemme, en motpol til melodramaet i sangen og i språket når han forbarmer seg over Alida.
«Trilogien» har blitt dramatisert for scenen tidligere, da som teater i Luc Percevals regi på Det Norske Teatret, hvor Gjertrud Jynge bandt det hele verbalt og fysisk sammen som den aldrende, hviskende og mumlende Ales. Hun som er datter av Alida og fiskeren Åsleik som tok til seg Alida og sønnen Sigvald da de alene og hjemløse igjen returnerte til Bjørgvin for å lete etter Asle.
Fosses grep i «Asle og Alida» er annerledes. Han avslutter denne historien i Bjørgvin, og har på overflaten beskåret den vide «slektstreet» med sine navnebytter, etterkommere og uklare opphav. Tilbake står en sterk kjærlighetshistorie i en nyskrevet opera som strever litt med å finne balansen mellom det mektige og det finstemte, og det konkrete og det mytiske.
