---
4
ALBUM
The Waterboys
«Life, Death & Dennis Hopper»
Sun Records
---
Mike Scott har stått i spissen for The Waterboys i 43 år. Dette albumet er nummer 16 i rekka, i tillegg til to som Mike Scott ga ut under eget navn, uten radikale avbrudd fra den alminnelige utviklingen.
Mike Scott hadde i begynnelsen en forestilling om å lage «the big music», som først ble presentert på gjennombruddsplata «A Pagan Place» i 1984. I 1985 kom «This Is The Sea», med glansnummeret «The Whole Of The Moon», som sannsynligvis fortsatt er hans mest kjente sang. Det var etter denne plata at de kom til Oslo og gjorde sine sagnomsuste tre kvelder på klubben Sardine’s.
Om de hadde fortsatt på denne veien kunne The Waterboys vært like store som U2. I stedet dro Scott til den irske vestkysten og begynte å spille folkrock på slutten av 80-tallet. Slik lagde The Waterboys sine aller beste plater med «Fisherman’s Blues» og «Room To Roam». Med dette mistet de sjansen til å bli superstjerner. Men Mike Scott har fortsatt å turnere og lage nye plater med gruppa. Nå kommer et av hans mest ambisiøse utspill i løpet av alle disse årene.
«Konseptalbum» er langspillplater med et tema som forener alle sangene. På en eller annen måte. Begrepet favner vidt, for om The Waterboys hadde spilt ti av sine gamle sanger baklengs hadde det også vært et konsertalbum. Ti sanger om kjærlighet er derimot så alminnelig at det ville være å strekke begrepet for langt. Waterboys-albumet «An Appointment with Mr. Yeats» fra 2011, basert på poesi av William Butler Yeats, var godt innenfor rammene.
Les også: The Searchers gir seg etter 66 år
Noen konseptalbum forteller en konkret historie. «Rockeopera» ble disse kalt i begynnelsen, som «Tommy» med The Who eller «The Wall» med Pink Floyd. Noen ganger handler de om livene til virkelige personer. Et par av dem har vært omtalt på disse sidene i senere år, senest Laurie Andersons «Amelia» om flyverpioneren Amelia Earhart i 2024. Og «Even In Exile» med James Dean Bradfield fra Manic Steet Preachers» fra 2020, om den chilenske visesangeren Victor Jara.
Dennis Hopper (1936 – 2010) er en legende i amerikansk filmhistorie. Han var fortsatt tenåring da han fikk biroller i James Dean-filmene «Rebel Without A Cause» og «Giant» på 50-tallet. I 1969 regisserte han «Easy Rider» samtidig som han spilte en av hovedrollene selv. Denne motorsykkelfilmen ble et av motkulturens sterkeste symboler på slutten av 60-tallet, med «Born To Be Wild» og alt det der.
Hopper spilte en ny uforglemmelig birolle i «Apocalypse Now» i 1979. I 1987 gjorde han siste største og mest kjente rollefigur som psykopaten Frank Hopper i «Blue Velvet» av David Lynch. Legg til et liv i begivenhetenes sentrum, med en livsstil som førte til at han havnet langt utenfor sentrum i mange år, så er livet til Dennis Hopper en sterk historie som har pirret fantasien til Mike Scott.
Mike Scott hadde som alle oss andre omtrent jevnaldrende fått med seg disse filmene, men ble spesielt interessert i skuespilleren som fotograf, etter å ha sett en utstilling med mange av bildene hans. Om dette lagde han en sang som bare het «Dennis Hopper» på albumet «Good Luck Seeker» i 2020. Så tok den ene ideen den andre, og sånn har han endt opp med det nest lengste albumet i den lange historien om The Waterboys, etter «Out Of All This Blue» fra 2017. Da ser vi riktignok bort fra utvidelsen av «Fisherman’s Blues», som i den komplette utgaven med alt som opprinnelig ble spilt inn ble til 121 (!) spor.
Les også: Dans til musikken: Sterk film om Sly & The Family Stone
Sangene tar oss gjennom livet til Dennis Hopper, men ikke på en biografisk måte som kvalifiserer noen til å gå opp i eksamen i livet hans. Mike Scott metode er fortellingens kunst, ikke en fortelling som like godt kunne vært laget med kunstig intelligens.
Albumet begynner sterkt med «Kansas», en tekst som var så erkeamerikansk at Mike Scott ba Steve Earle om å skrive melodien. Den ble så fin at Earle også ville synge den selv. Sangen er en barndomsdrøm om å komme seg bort, til et mer spennende liv der alt kan skje. Og slik ble det også: Albumet fortsetter i noen sanger med inntrykk fra møtet med Hollywood. Og den første konflikten med filmbransjen, der den unge lovende skuespilleren ikke finner seg til rette til å begynne med.
I stedet blir Hopper en sentral figur i popkulturen. Han møter en ung Andy Warhol på vei opp, og begynner selv å fotografere. Så mye at han får tilnavnet «The Tourist», som en av sangene også heter. I denne får vi høre koringer av trondheimgsgruppa Sugarfoot, med Øyvind Holm i spissen og Bent Sæther på bass. Mike Scott har lagt sin elsk på trønderne, og tar dem med som oppvarmingsband på britiske konserter med The Waterboys i vår.
Les også: Kent i Stockholm ble et kraftfullt comeback
Sangene om slutten av 60-tallet har en frisk psykedelisk tone. Det er nå Hopper er på toppen av livet, som vi hører om i «Hopper’s On Top (Genius)». Men her er også en «Blues for Terry Southern», om manusforfatteren som var med i planlegging av «Easy Rider», men som ikke hadde lest den lille skriften i kontrakten, og bare ble offisielt anerkjent for å ha funnet på filmtittelen. Til gjengjeld får han nå en av albumets fineste sanger.
Igjen sløste Dennis Hopper bort sitt eget momentum. Den ambisiøse filmen «The Last Movie» slo feil. Et ekteskap med Michelle Philips fra Mamas & The Papas varte i åtte dager. Sangen om disse årene er «Ten Years Gone», der han nærmest er meldt savnet. Mot slutten av denne kommer en rungende stemme inn og gjentar hovedpoenget: «He’s still moving, he’s still grooving, he’s still able – somehow – to bring some of that old magic to the table». Dette er det Bruce Springsteen som forteller.
Les også: Bruce Springsteen slipper sju “tapte” album
Etterpå er det Fiona Apple som synger «Letter From an Unknown Girlfriend», en oppdiktet brev som i klartekst forteller hvor dårlig det sto til med hovedpersonen. Men Hopper kom altså tilbake i «Blue Velvet». Hopper innrømmet selv at hans uforglemmelige prestasjon i denne rollen var et resultat av hvor langt ute hans selv var i årene i forveien. Sangen som beskriver dette er den maniske «Frank (Let’s Fuck)».
Mange «rockeoperaer» har et dårlig rykte. De er sjelden resultatet står i stil med de store ambisjonene. Det er fascinerende å høre det nye albumet til The Waterboys fra start til slutt, i alle fall med følge av tekstene og Mike Scotts egne ledetråder, som jeg håper følger med fysiske eksemplar av plata. Likevel må vi gjennom flere mellomspill som kanskje ikke er like spennende i lengden. Som egne instrumentallåter for hver av Hoppers mange koner.
Les også: Andrej Nebb og De Press - fortsatt gnistrende gode
Det skal enda være 12 spor til som ikke kom med på dobbeltalbumet, men som blir en egen bonusplate. Noen vil nok foretrekke å lage ei spilleliste der sangene kan høres uavhengig av den store sammenhengen, bare som nye, store og fine Waterboys-sanger. Hvor mange av disse som finner veien inn i gruppas konserter vil vise seg senere i år.
The Waterboys er et hardt arbeidende band. Få fortjener den ofte misbrukte betegnelsen «norgesvenner» bedre. – De sier så. Det er en stor ære. Veldig moro. På Vestlandet er det mer vilt, som vest i Irland, fortalte Mike Scott meg i 2007.
De må snart ha gjort 100 konserter her i landet. The Waterboys har ikke bare opptrådt i min lille hjemby Florø, de har også spilt i det lille fiskeværet Kalvåg like utenfor. De har vært på Tørrfiskbrygga i Brønnøysund, Dampskipsbrygga i Fredrikstad, på Skiippagurra-festivalen, og på alle de store klubbene i de store byene. De spilte i Foynhagen i Tønsberg og på Fauske Kino i fjor, men det er to år siden forrige opptreden i Oslo. De kommer igjen i år, til Konserthuset 1. og 2. november.
