– 22. juli var den største testen for norsk film etter andre verdenskrig. Hva er grensen for hva film kan gjenskape? Hvor tett kan man gå? sier Kjetil Lismoen til Dagsavisen.
Han er filmkritiker og redaktør for film- og TV-magasinet Rushprint.
Nå har han skrevet boka «Å gjenskape det ufattelige», om hvordan terroren 22. juli 2011 er blitt framstilt i filmer og serier.
– I starten var engstelsen stor i norsk offentlig for at en dramatisering av hendelsene på Utøya og i Regjeringskvartalet bare ville gjøre vondt verre, spesielt for de overlevende og de pårørende. Særlig fryktet man at utenlandske film- eller serieskapere skulle komme trampende rett inn med støvlene på og hollywoodifisere et nasjonalt traume, sier Lismoen.
«Utøya 22. juli»
Den første filmen om terroren, var Erik Poppes «Utøya 22. juli». Den ble spilt inn i hemmelighet sommeren og høsten 2017. De unge skuespillerne var ikke kjent fra før, og fikk ikke vite hva filmen skulle handle om før i tredje runde med auditions.
Man fryktet at utenlandske film- eller serieskapere skulle komme trampende rett inn med støvlene på og hollywoodifisere et nasjonalt traume
— Kjetil Lismoen, filmkritiker
Filmen følger 18 år gamle Kaja, spilt av Andrea Berntzen, gjennom 84 minutter: 12 før terroristen gikk i land på Utøya, og de 72 minuttene han var på øya, før han ble tatt. Alt er filmet i én sammenhengende takning, med ett kamera.
– I begynnelsen ville man utelukkende fortelle ofrenes historie. Poppe og resten av teamet var i dialog med støttegruppa etter 22. juli. Alle var ekstremt opptatt av å vise hensyn på alle vis, ikke minst under produksjonen, sier Lismoen.
Hvor er Breivik?
Helt i starten ser Kaja rett i kamera og sier «dere kommer aldri til å forstå». Det er et uvanlig grep.
Selve gjerningsmannen, derimot, er ikke med, annet enn som en truende figur uskarpt i bakgrunnen. Filmen viser først og fremst hvor kaotisk det var på øya, og hvor lite ungdommene visste der og da. Men den viser ikke konteksten.
– «Hvor er terroristen?» spurte det internasjonale publikummet da «Utøya 22. juli» hadde premiere på filmfestivalen Berlinalen i 2018. De kunne ikke så mye om bakgrunnen for terroren, og etterspurte mer informasjon. Mer kunnskap om hvem og hvorfor, sier Lismoen.
Terror på festival
For Lismoen peker det utenlandske publikummet forvirring i møte med «Utøya 22. juli» på flere interessante problemstillinger:
– Hva skjer når filmene vises utenfor en norsk kontekst, på en festival der kritikerne i publikum skal gjøre seg opp en kjapp mening for så å haste fort videre til neste filmvisning? Produksjonen tok alle hensyn før og da de laget filmen. Terroristen ble holdt utenfor. Men markedet «Utøya 22. juli» skulle ut på, er nådeløst. Der er film en vare som alle andre, som selges som smør over disk, sier Lismoen.
Verken festivalen eller utenlandske salgsagenter kunne begripe at Poppes produksjonsselskap Paradox var så forsiktige i markedsføringen av filmen.
– Paradox ville blant annet ikke vise noen filmtrailer, i frykt for at den skulle trigge de overlevende. Når jeg snakker med de som laget de første filmene, er det tydelig at de var ekstremt opptatt av å vise hensyn. Helt ned på språkplan – man lot for eksempel være å snakke om å «skyte» film, forteller Lismoen.
«22 JULY» på Netflix
I den første ikke-norske filmen om 22. juli, var mye annerledes. Netflix allierte seg med engelske filmskaperen Paul Greengrass. Han skulle lage filmen som kom til å hete «22 JULY», sterkt inspirert av Åsne Seierstads bok «En av oss».
Den ble spilt inn med en miks av nye og etablerte norske skuespillere, som alle snakker engelsk i filmen.
– Greengrass hadde de beste forutsetningene for å dramatisere 22. juli for et utenlandsk publikum. Han er politisk forankret på venstresida, og er veldig opptatt av ytre høyres frammarsj i Europa. Fra før hadde han laget «Bloody Sunday» om da britiske soldater massakrerte sivile i 1972, mens «the troubles» i Nord-Irland pågikk. Det er blitt en klassiker, og en slags blåkopi for hvordan man lager god film om et nasjonalt traume, sier Lismoen.
Jason Bourne-action?
Men Greengrass hadde også laget klassisk Hollywood-film, inkludert tre filmer om actionhelten Jason Bourne. Ville han klare å trå varsomt nok?
– Frykten for at Greengrass ville hollywoodifisere vårt nasjonale traume var stort. Også han snakket med støttegruppa etter 22. juli. De som var involverte i filmarbeidet, har stort sett fine ting å si om Greengrass’ måte å jobbe på, sier Lismoen.
Den virkelig store forskjellen mellom Greengrass og flere av de norske filmprosjektene, var imidlertid at han ville vise terroristen. Han ville si noe om ideologien bak.
Med en gang man viser Breivik i en slags opphøyd posisjon med våpen i hånd, gir man ham nøyaktig det han ønsker.
— Kjetil Lismoen, filmkritiker
Breivik som Voldemort
«22 JULY» begynner med at Anders Behring Breivik, spilt av Anders Danielsen Lie, gjør klar bilbomben til Regjeringskvartalet.
– Greengrass var den første som turte å vise fram Anders Behring Breivik på film. Kanskje var det lettere for ham, siden han kom utenfra. Han nevnte den unevnelige, mens alle de norske holdt Breivik unna, som en slags Voldemort hvis navn ikke må nevnes, sier Lismoen.
Men mest tid bruker filmen på det som skjedde etter selve terroren. Greengrass viser fram skadet ungdom og deres familier, men vier særlig mye plass til rettssaken mot terroristen.
Netflix i Norge
Uansett byr det på et eget sett etiske problemer å vise fram terroristen.
– Det er kjempeproblematisk å skildre ham. Med en gang man viser Breivik i en slags opphøyd posisjon med våpen i hånd, gir man ham nøyaktig det han ønsker. Det er sånn han ønsker å framstå for verden, sier Lismoen.
Netflix kjørte vanlige reklamekampanjer for «22 JULY», og plasserte den i spilleren sin ved siden av andre action- og underholdningsfilmer. Der ligger den ennå, med merkelappene «cerebral», «gritty», «thriller», som kan oversettes med «tankevekkende/intellektuell», «skittenrealistisk» og «spenning».
– «22 JULY» er interessant også for den større diskusjonen vi står i nå, om hvilke regler som skal gjelde for utenlandske strømmetjenester i Norge. Det handler ikke bare om hvem som skal få fortelle våre historier som vi har under huden, men hvem som skal forvalte dem og eie dem. Politikerne må bestemme hva slags forpliktelser strømmetjenestene skal ha når de vil lage film og serier i Norge, sier Lismoen.
Mistet kontroll på Netflix
Hvorvidt Greengrass lykkes med «22 JULY» er det delte meninger om. Både da filmen kom, og nå.
Som gjennomgangsfigur bruker Greengrass AUF-medlem Torje Hanssen, spilt av Jonas Strand Gravli. Både han storebror Viljar delte sine opplevelser på Utøya også i Åsne Seierstads «En av oss».
– Torje Hanssen har siden fortalt at han opplevde han mistet kontrollen over sin egen fortelling i «22 JULY». At det kom noen utenfra og dramatiserte, la til og forandret. Særlig den litt triumferende talen filmens «Viljar» retter mot Breivik mot slutten av rettssaken, føltes feil for mange av de overlevende, sier Lismoen.
«Rekonstruksjon Utøya»
I «Rekonstruksjon Utøya», også den fra 2018, får Torje og flere andre overlevende bearbeide hendelsene på Utøya på sin måte. Carl Javérs film er et slags filmet teater, der de overlevende ungdommene instruerer skuespillere til å spille ut det som skjedde slik de opplevde det.
– Torje Hanssen opplevde det som frigjørende, ikke minst etter «22 JULY». Det forstår jeg godt. Det er en film som åpner for nye tanker hver gang jeg ser den. Som hos Poppe, er det ofrenes historie som fortelles, ikke terroristens, sier Lismoen.
«Rekonstruksjon Utøya» fikk glitrende kritikk da den kom. Sidn har den blitt mye brukt i undervisning, som del av Den kulturelle skolesekken.
Quisling og Rinnan – og Breivik
«Utøya 22. juli», «22 JULY» og «Rekonstruksjon Utøya» kom alle i 2018, sju år etter terroren. Siden har det gått sju nye år. Kjetil Lismoen tror terroren påvirket også filmer som ikke handler direkte om terroren.
– Manusforfatter Siv Rajendram skrev manuset til Erik Poppes «Utøya 22. juli» sammen Anna Bache-Wiig. Hun sier at prosessen rundt terroristen påvirket og modnet portrettet av Quisling da de skrev manuset til «Quislings siste dager». Ideologien ligner jo, sier Lismoen.
Filmkritikeren forklarer at Quisling og Rinnan lenge har vært de to store tabuene i norsk film.
Men ikke lenger. Kinofilmen «Quislings siste dager» kom i fjor, med Gard Eidsvold i hovedrollen. I 2026 kommer dramaserien «Rinnan». Den er regissert av Kenneth Karlstad, kjent for «Kids in Oslo».
– Det vil kanskje ta litt tid før noen tør å gå like tett på Anders Behring Breivik. Men for en ny generasjon filmskapere, unge folk som ikke har klare minner om 22. juli 2011 selv, kan det bli mulig å fortelle andre historier enn man ville og kunne rett etter terroren, sier Lismoen.
«En av oss»
Hendelsene i Regjeringskvartalet i timene før Utøya er også underkommuniserte. Mange andre historier gjenstår.
– Terroristen er det største uavklarte spørsmålet. Rett og slett fordi vi fortsatt syns det er ubehagelig å tenke på at han, som Åsne Seierstad skriver, er «en av oss». Hvordan og hvorfor det skjedde, gjenstår det fortsatt å presentere gode svar på, sier Kjetil Lismoen, forfatteren av «Å gjenskape det ufattelige».
Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)
Les også: Bernard Minier: – Det er uendelig mye elendig skit på strømmetjenestene (+)
Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)
