---
5
TEATER
«Ikkje ein lyd»
Av Arne Lygre
Regi: Johannes Holmen Dahl
Med: Preben Hodneland, Thea Lambrechts Vaulen, Maria Blokhus, Kyrre Hellum, Sara Khorami, Leo Magnus de la Nuez, Vetle Bergan
Det Norske Teatret
---
Det er ingen selvfølge at dramatikeren er den store stjernen ved en urpremiere. Men er det snakk om et nytt teaterstykke skrevet av Arne Lygre, må det nødvendigvis bli slik. Forfatteren og dramatikeren strakk seg mot verdensklasse allerede med «La deg være» (2016) og «Meg nær» (2019), og det virkelige gjennombruddet kom med den sårt livsbejaende «Tid for glede» (2022). Påfølgende «I vårt sted» (2023) er nå er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. En urpremiere av Arne Lygre er blitt en begivenhet.
«Tid for glede» er etset inn i teaterhistorien som en euforisk suksessoppsetning på Det Norske Teatret. Forestillingen ble på ett vis en postpandemisk merkestein for scenekunstens betydning i en generelt vanskelig tid, ikke minst på grunn av tolkningsrommet i Lygres tekst. «Ikkje ein lyd» iscenesettes på den samme Hovudscenen og av det samme kunstneriske laget, Johannes Holmen Dahl på regi og med scenografi av Nia Damerell, som også har kostymene. Heller ikke denne oppsetningen er uten betydning for tiden vi lever i.
Fra «Tid for glede» til «Ikkje ein lyd»
Mens «Tid for glede» handlet om å finne tilbake til gleden, handler «Ikkje ein lyd» om å finne hverandre, finne opphav og samhørighet i en tilstand av forlatthet. I bunn og grunn handler det om å finne seg selv gjennom motet til å se andre mennesker for hva de er, uansett hva førsteinntrykket kan være. Det skal tilsvarende mot til for å se seg selv. «Eg er gut, og eg er ikkje gut. Eg er ikkje jente, og eg er jente. Eg vil vere noko», sier den ene karakteren.
Det er noe dypt menneskelig over hvordan «Ikkje ein lyd» vektlegger godheten mellom mennesker, evnen til å ville hverandre godt. Det er lekende lett, fabulerende og tilsynelatende nesten hverdagslig. Under overflaten rommer teksten et stort indre av kloke og skrått humoristiske observasjoner, over hvor lett og samtidig vanskelig det er å knytte seg til andre. I det dilemmaet pipler humoren fram gjennom et skuespillerensemble som glitrer i en tekst på vakkert nynorsk som gir stort spillerom.
Preben Hodneland og Thea Lambrechts Vaulens i «Ikkje ein lyd»
Preben Hodneland som Kristoffer, med fordums frikerhår og briller ikke akkurat kjøpt etter innfatningen, forløser den underfundige komikken som ligger i det tilforlatelige, mens Thea Lambrechts Vaulens litt keitede Allis blir ventilen når bygda trykker som verst. Hun er slettes ikke så naiv som hun framstår som.
Like tilstedeværende som humoren er en murrende uro, noe truende og nær døden-antydende. Det kan være et bilde på den bitende angsten mange bærer på. Den som er et resultat av at folk «stullar og steller og dyrkar kvart eit lite ubehag dei kjenner og så byrjar dette ubehaget å vekse», ifølge Kristoffer, som slår fast at: «Det er ulike vegar til uredsle for dei einskilde redslene.»
I Norge er fraflytting et aktuelt tema, både sosialt, samfunnsmessig og politisk. Lygre legger imidlertid sin handling til et øysamfunn av det slaget noen velger å flytte tilbake til. Havarerte forhold, økonomi, foreldre som blir gamle, hus som står tomme eller en søken etter noe som en gang var, gjør at folk som har flyttet ut vender tilbake til oppvekststedet.
Flere av Lygres tidligere dramaer handler om folk som reiser, forsvinner, bryter med det bestående. Det har også skjedd med de fleste av de vi møter i «Ikkje ein lyd», men her handler det om å komme tilbake. Som karakteren Olav (Leo Magnus de la Nuez) sier i et av stykkets sentrale passasjer som enkelt sagt handler om redselen for ensomheten:
«Eg skal verte betre. Eg skal sky einsemda og smelte saman med andre menneske så godt det let seg gjere. Eg skal sjå meg sjølv på ein ny måte, og ikkje trekkje meg bort så fort eg får høve til det.»
Arne Lygres «Ikkje ein lyd» på Det Norske Teatret
«Ikkje ein lyd» åpner med at Olav kommer tilbake til øya, og blir møtt av Kristoffer. De kjente knapt hverandre da de vokste opp, men Kristoffer har også nylig flyttet tilbake og vil møte Olav for å gi han håp idet han går i land. Kristoffer var en av de populære guttene i barndommen, men noe skjedde da bestevennen Lars (Vetle Bergan) forsvant. Han ble bare borte, og leteaksjoner i fjellet ga ingen resultat. Nå har Kristoffer kommet tilbake. Han er den eneste som vet at Lars lever.
Snart kommer Allis til. Hun er også innflytter, en fri sjel uten noen bånd til det lille samfunnet fra før. Alle samles hos Rakel (Marie Blokhus) som har med sin nye kjæreste Sjur (Kyrre Hellum), og Rakels adoptivsøster Magdele (Sara Khorami).
Alle navnene på personene i stykket er for øvrig hentet fra Lygres virkelige anetavle fra Tysnes og øysamfunnene vest for Bergen, opptil ti slektsledd tilbake i tid. Også i det ligger det en søken etter noe oppklarende, noe bestandig. Scenen er tom bortsett fra tre hus. Nia Damerell har formet dem som mikrohus med moderne design, neppe slike hus som ville stått og ventet på de hjemkomne på en øy på Vestlandet. Husene dreies rundt og samles til slutt som i en enhet, i tråd med fellesskapet.
«Ikkje ein lyd» regissert av Johannes Holmen Dahl
Johannes Holmen Dahls regi har noe av den samme dansende og lette inngangen til både teksten og skuespillernes samhørighet som i «Tid for glede». «Ikkje ein lyd» er ikke like musikalsk i utgangspunktet, men plutselig kan hele scenen eksplodere i en badescene eller dans og i James Blakes «Say What You Will» på full guffe. Dialogen er korthugd og rytmisk, med innlagt stillhet og med sterke narrativ, ofte gjentagende som i «Ho seier», «Eg kan seie» eller «Du sa».
Hele tiden knytter Holmen Dahl menneskene tettere sammen, men regien stivner noe i siste halvdel. Alle de sju har sine historier, alt skal nøstes sammen, men etter tett på tre timer skaper det repeterende i regien en tomgangsfølelse som tynger forestillingen selv om teksten, figurene og skuespillernes tolkninger griper.
I en verden av uro, konflikt og krig blir øya og disse udefinerbare sommerukene som handlingen strekker seg over, en oase hvor den enkelte finner ro. Noen finner en ny framtid, gamle vennskap rustes opp, synder tilgis, agg og bitterhet forsvinner til fordel for nye erkjennelser. Det er den strieste av dem, Rakel, som setter ord på det:
«Kva skjedde? Kvifor vart det sånn, heilt plutseleg? At me er i lag heile tida? Nokre gamle kjente som eg ikkje har vore saman med på lenge, ein ny ven som eg aldri før har møtt, den systera eg er mest glad i, og ein nesten ny kjærast. Korleis kan livet plutseleg verte … så godt.»
Som i flere iscenesettelser av Lygres stykker spiller skuespillerne flere roller, navnløse «framande» som opptrer i de individuelle navngitte personenes egne historier. Slik blir «Ikkje ein lyd» en fortelling om det kollektive hvor vennskap, søskenskap og kjærlighet oppstår i et bygdesamfunn i Norge, og hvordan vi alle har spesielle historier som former fellesskapet, mest på godt.
