---
5
TEATER
«Blue/Orange»
Av Joe Pennhall
Regi og konsept: Terese Mungai-Foyn
Med: Isabell Sterling, Ingvild Holthe Bygdnes, Tone Oline Knivsflå
Oslo Nye Teater/Centralteatret
---
Jeg kan like gjerne si det med en gang: «Blue/Orange» på Centralteatret er en eksplosjon av en forestilling. Aldri hadde man vel trodd at et tekst- og psykiatri-tungt stykke som dette av Joe Pennhall skulle slå så kraftig ifra seg og få publikum til å sitte som naglet fra begynnelse til slutt. Men dette tjuefem år gamle stykket, som virvler sammen psykiatri, semiotikk, rasisme og maktkamp på utrolig vis, blir i Terese Mungai-Foyns regi en av de mest spennende forestillingene man kan se på teater denne våren.
«Blue/Orange» hadde urpremiere ved The Royal National Theatre i 2000, og ble umiddelbart gjenstand for mediedebatter med sine fremstillinger av særlig rase og psykiatri. Etter urpremieren har stykket vært satt opp på mange scener både i og utenfor Storbritannia. Dramaet foreligger også som hørespill og har blitt utviklet til TV-serie av BBC. I stykket treffer vi Christopher (Isabell Sterling) som er pasient ved et nedleggingstruet psykiatrisk sykehus, men snart skal skrives ut. Eller skal han egentlig det? Christophers videre skjebne ligger nemlig ikke i hans egne hender, men i doktor Roberts’ (Tone Oline Knivsflå) og doktor Bruces (Ingvild Holthe Bygdnes).
Roberts har vært Bruces mentor ved sykehuset og har veiledet Bruce i arbeidet med Christopher. De to psykiaterne har nå endt opp med helt ulike syn på Christophers tilstand. For den strenge og pensum-tro doktor Bruce er han schizofren og paranoid og trenger fortsatt behandling, men for den mer frilynte doktor Roberts er han rett og slett bare en farget mann, og slett ikke syk. Så – hvem av dem har rett? Og et annet viktig spørsmål: Er noen av dem egentlig opptatt av Christopher, eller er de kanskje aller mest opptatt av seg selv og sine egne karrierer?
Les også om Oslo Nye-dramatikken: – Vi lever, og skal fortsette å leve
I denne ordkarusellen av en forestilling har Terese Mungai-Foyn gjort et veldig smart grep, nemlig å la skuespillerne snakke engelsk. Dette gjør hun for å gjøre forestillingen tilgjengelig for flere, noe som i seg selv er fint. Men det er også en annen gevinst ved dette vaglet, nemlig at vi får høre teksten på originalspråket. Oversettelse av dramatikk er en vanskelig sak, og mange ganger klarer ikke oversettere å formidle humoren og andre språklige finesser som kan ligge i originalteksten. Derfor er det nydelig at denne teksten, som er skrevet på klassisk britisk tørrvittig vis, fremføres på engelsk. Språk er stil, og i «Blue/Orange» på Centralteatret har man funnet akkurat den rette stilen.
Når et så tekstdrevet drama får oss til å sitte som naglet gjennom hele forestillingen, er det selvsagt også takket være skuespillerne. Uten å ha altfor mye kunnskap om pasienter ved psykiatriske avdelinger, kan jeg si at Isabell Sterlings leverer en imponerende tolkning av Christopher. Christopher har ikke mange replikker, og mye av karakterbyggingen ligger i det fysiske. Her har Sterling gjort en formidabel jobb, og hun har særlig funnet en veldig fin rytme i karakterens kropp- og stemmebruk. Knivsflå og Bygdnes gjør psykiater-rollene sine med så mye vidd og energi som vel psykiatrien sjelden har sett.
Fra de innledende intellektuelle samtalene til den hemningsløse catfight-lignende avslutningen, utgjør de to en besnærende duo. Mungai-Foyn har gitt dem påkledninger og parykker som muligens hadde passet bedre i «Rocky Horror Show» (som for øvrig settes opp på Centralteatret til høsten) enn på et sykehus, men legene ser i alle fall ikke kjedelige ut. Det er bare litt uklart hva disse kostymene skal signalisere.
I et intervju med Oslo Nye Teater sier regissør Mungai-Foyn om stykkets aktualitet: «I Norge har vi stor tillit til staten og en oppfatning av at institusjonene er der for å ta vare på oss. Jeg er ikke så sikker på at det stemmer.» «Blue/Orange» setter særlig søkelyset på at en institusjon som skal være sikkerhetsnett for mennesker på sitt aller mest sårbare, preges like mye som andre arbeidsplasser av makthierarkier, posisjonering og statusprosjekter. De to legene i forestillingen setter denne problematikken på spissen, og det er ikke bare hva de sier og gjør som er poenget her, det er like mye at de tar seg frihetene til å si og gjøre som de gjør.
Les også: Arne Lygres «Ikkje ein lyd» finner tilbake til godheten
Pasienten derimot, han forsvinner i det hele. Selv om stykket er tjuefem år gammelt, oppleves ikke denne problematikken som utdatert, og forestillingen minner oss om at vi alltid har en jobb å gjøre for å få våre felles sikkerhetsnett til å fungere som de skal.
Når forestillingen er over, er man som tilskuer i salen like forvirret som Christopher. Kanskje er det meningen, kanskje ikke, jeg er litt usikker. Men Christopher, som gjennom hele stykket hevder at appelsiner ikke er oransje, men blå, lar oss i forestillingens siste sekunder få se virkeligheten akkurat slik han gjør, når farget scenelys gir appelsinen han holder i hånden, en umiskjennelig blåfarge. Det er en vakker avslutning. Jeg sier som enhver begeistret kritiker gjerne gjør: Se denne forestillingen.
