En av årets påskefilmer på kino er «Maria», et psykologisk portrett av Maria Callas, tidenes aller største operastjerne. Filmens handling utspiller seg på 70-tallet, mot slutten av operalegendens liv og har selveste Angelina Jolie i hovedrollen. Pablo Larraíns drama skildrer operastjernens kamp da stemmen hennes begynner å svikte, men stjernestatusen forblir uforandret. Men, hvem var egentlig Maria Callas? Og hva var det som gjorde henne så stor?
Leder for avdeling for dramaturgi og formidling ved Den Norske Opera & Ballett, Hedda Høgåsen-Hallesby og pianist, konsertakkompagnatør og vokalcoach John Lidal, mener det er særlig tre ting som gjør Callas ikonisk som sanger: originalitet, tilstedeværelse og en helt unik stemme som var både kraftfull og lyrisk, med en utrolige dybde og et dramatisk spekter.
– Hun ble kalt «la divina», den guddommelige. Stemmen hennes var kanskje ikke den vakreste, men den mest personlige og det som virkelig skiller Callas fra andre var hennes dypt, personlige tilnærming til rollene hun spilte, sier John Lidal.
– Det stemmer. Hun var ikke kjent for å ha en perfekt operastemme. I motsetning til en del kollegaer så var ikke stemmen hennes veldig rund, men snarere litt skarp. Jeg tror populariteten skyldes at hun var så til stede, og at det fikk komme inn i stemmen. Hun hadde en helt eksepsjonell formidlingsevne, sier Hedda Høgåsen-Hallesby.
Det perfekte øyeblikket
Hedda Høgåsen-Hallesby har doktorgrad i operastudier og bakgrunn som operaforsker fra universitetene i Oslo og Chicago. Hun introduserte filmen «Maria» på førpremiere i Operaen nylig, og er tydelig på hva det er som gjør at enkelte stemmer, som Maria Callas, har fått kultstatus blant operaelskere.
– Opp gjennom operahistorien har mennesket blitt fascinert av unike stemmer. Noen ganger skjer det at en stemme treffer så voldsomt i menneskene som lytter, at alt liksom stopper opp og gjør at de nærmest føler at den tar pulsen på selve livet, at den er større og bedre og vakrere enn noe annet. Det er slike opplevelser som gjør at folk går mann av huse for å oppleve slike unike øyeblikk. Det er som når man går ut i naturen, og får en helt sublim opplevelse, nærmest litt sånn orgasmisk, og alt sitter der det skal. Opp igjennom historien, så har en rekke mennesker hatt den opplevelsen med de store divaene i operahistorien, som Maria Callas, sier Hedda Høgåsen-Hallesby.
Les også: Eksperten advarer: Ikke gå i denne kredittkort-fella (+)
Et ikon
Maria Kalogeropoulos (etternavnet ble senere endret til Callas) ble født i USA i 1923 av greske immigrantforeldre, og vokste opp med en tidlig interesse for musikk. 13 år gammel flyttet hun, sammen med sin mor, fra New York tilbake til Athen etter foreldrenes skilsmisse. Der begynte hun på vokalutdanningen ved det greske nasjonalkonservatoriet, og utviklet seg til å bli en av verdens største operasangere.
– Hun løy om alderen sin, sa hun var 17 år mens hun bare var 13 da hun begynte på musikkonservatoriet i Aten, sier Hedda Høgåsen-Hallesby.
Da hun debuterte profesjonelt var hun bare 17 år gammel, og fikk sitt store gjennombrudd i 1949 da hun overtok en hovedrolle i Wagners «Valkyrien» etter en utøver som var blitt syk. Suksessen fulgte raskt – hun fortsatte å opptre på internasjonale scener i Hellas, Italia, London og USA og høstet stor anerkjennelse. I 1956 åpnet hun New York Metropolitan Operas sesong med en hovedrolle i «Norma».
Dramatisk
Hver rolle hun tok på seg, fra den tragiske Violetta i «La Traviata» til den lidenskapelige Tosca, ble en mulighet til å utforske de dypeste, mest komplekse menneskelige følelsene.
– Jeg hørte et intervju ganske nylig hvor hun sier at en gest gir seg selv når du virkelig leser i musikken, hva som står der så kommer gesten naturlig. Det sier så mye om hennes integritet, hvor seriøst hun tar musikken. Så mer enn stemmen så er det mennesket som i hvert fall jeg fascineres av, sier John Lidal.
Hennes evne til å formidle rått og ufiltrert både fysisk og psykisk lidelse, kjærlighet, svik og lengsel gjorde hennes tolkninger legendariske. Og mange av hennes opptredener har gjort henne til en av de mest uforglemmelige operasangerne gjennom tidene.
– Det levde livet, det er jo det operasangere også skal portrettere. De er ikke bare et instrument, de skal også uttrykke seg dramatisk. Jeg tror stemmen hennes har blitt så legendarisk og mytologisert, nærmest fordi den er umiskjennelig hennes egen. Du er aldri tvil om at det er hennes stemme, den har spor av levd liv, med alle de utfordringer og personlige kamper hun kjempet. Karakteristisk for Callas er den intense tilstedeværelsen til tross for hennes stemmeutfordringer. Det minner oss på at selv for en stor kunstner er livet skjørt og forgjengelig, sier Hedda Høgåsen-Hallesby.
Les også: Carte Blanche «How Romantic»: En sjelden fysisk kraftanstrengelse (+)
Fornyet bel canto
John Lidal sier at «før og etter Callas» er blitt en referanse innen sang fordi det Maria Callas gjorde var nyskapende og har tålt tidens tann.
– Hun var den første som valset opp med det som vi kaller bel canto-stilen, ga det en skikkelig overhaling. Tidligere i bel canto, særlig med Rossini, Donizetti og Bellini, så har det vært mange dårlige tradisjoner opp gjennom årene, med sangere som holdt høye toner i det uendelige, og la til noter som ikke sto der. Callas gikk tilbake til det som komponisten faktisk hadde skrevet, og brukte det for alt det var verdt på en ekspresjonistisk måte, ikke som en show off, men som en del av personasjen, karakteren. Og det var derfor jeg kalte henne for en foregangskvinne. Banebryter. For hun sto i det, og det fikk hun veldig mye motbør på i sin tid.
Hun var den første som valset opp med det som vi kaller bel canto-stilen, ga det en skikkelig overhaling.
— John Lidal, vokalcoach og pianist
Han hevder få har klart å matche hennes måte å synge på.
– Når jeg coacher sopraner i dag sier jeg at de må absolutt høre på Callas, hva hun gjorde, fordi det står seg selv i dag. Det er så presist, ikke bare musikalsk men – det er mer enn stemmen, det er hele mennesket, innlevelsen, sier han, og ber dem også lytte til ett av de mange intervjuene med Callas som er tilgjengelige.
– Etter at karrieren hennes var ferdig, sa hun i et intervju at opera var en døende kunstform: «If we don’t try to give it our best, our seriousness, our persuasiveness and dignity, it is not taken in with pleasure, this art form.» Disse intervjuene er en gave, og jeg gir dem til alle mine studenter, sier Lidal.
– De må høre hvordan en så stor kunstner reflekterer, så intelligent og skarpsynt. Studentene blir helt slått i gulvet.
Likevel setter han aldri på en plate med Maria Callas unntatt det hun gjorde på 40-tallet, før stemmen hennes fikk en råere, mer husky klang.
– Men jeg setter gjerne på en video. «Tosca» fra Covent Garden der hun spiller sammen med Tito Gobbi. Callas var den ultimate syngende skuespilleren, med alt hva det innebærer. Hennes «Tosca» fra Covent Garden beviser nettopp dette, sier John Lidal.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Stormfullt kjærlighetsliv
I 1947 møtte Maria Callas den velstående italienske magnaten Giovanni Battista Meneghini. Det var en betydelig aldersforskjell mellom dem – hun var bare 23 år, mens han var 51 – men han ble raskt hennes manager, og deretter hennes elsker og ektemann. Forholdet deres var ofte anspent, og Callas hevdet at hennes tidligere ektemann svindlet penger fra henne. I et intervju med The New York Times i 1970 sa hun «Han fortalte løgner og prøvde å ta æren for alt som hadde med min suksess å gjøre.»
Paret skilte lag kort tid etter at Callas innledet en langvarig affære med shippingmagnaten Aristoteles Onassis. Parets romanse fikk mye oppmerksomhet, og Callas ble angivelig knust da Onassis giftet seg med Jackie Kennedy, enken etter president John F. Kennedy, i 1968. Bruddet var mat for kjendispressen, som fremstilte historien om Callas, i likhet med de romantiske operaene hun spilte hovedrollene i; at hun ble sviktet av mannen hun elsket, før hun gikk inn i et forfall som endte med hennes død åtte år senere.
Ikke alle er enige i den fremstillingen. Enkelte hevder også at hun og Onassis opprettholdt kontakten selv etter at han giftet seg med Jackie Kennedy.
Tanken om at en kvinne som hadde kjempet hele livet bare kollapset da hun ble forrådt av mannen hun elsket, er absurd.
— Daisy Goodwin, forfatter
– Callas var ingen tragedie. Men, akkurat som med Garland, er det alltid nedturen som vektlegges, aldri den gloriøse storhetstiden, sier Daisy Goodwin, forfatter av boka «Diva» i en kommentar i den britiske avisen The Guardian.
– Tanken om at en kvinne som hadde kjempet hele livet bare kollapset da hun ble forrådt av mannen hun elsket, er absurd. Jeg tror denne myten lever videre fordi vi ønsker å tro at store kvinnelige kunstnere er selvdestruktive. Jeg tror ikke dette var tilfelle med Callas, sier hun.
Les også: Det er uakseptabelt å kalle Cecilie Hellestveit en folkemordfornekter (+)
– Legenden om henne blir fordreid av fortellingen om at hun ble forlatt av en mann og gikk inn i en nedadgående spiral. Hun var ikke selvdestruktiv, men svært selvbevisst, noe jeg fant ut da jeg skrev boken om henne, sier Goodwin. Hun minner om at Maria Callas ikke er alene om å bli mytologisert som den store kvinnelige sangeren som dør ulykkelig og alene: Judy Garland, Edith Piaf, Billie Holiday, Janis Joplin, Amy Winehouse, listen er lang.
– Det synes å være noe uimotståelig ved tanken om at en kvinne med et enormt talent skal korsfestes av sin suksess, at hun ikke makter å leve et lykkelig og fullverdig liv.
Goodwin peker også på hvordan Callas er blitt stående som et stort stilikon, som selv i dag inspirerer moteskapere.
– Stilen hennes gjorde henne til et moteikon som fortsatt inspirerer den dag i dag. Erdem Moralıoğlus siste visning var en hyllest til Callas. Men fremfor alt var hun en kvinne hvis genialitet fikk blomstre ukontrollert. Det finnes ikke mange nok av dem i historien, så la oss ikke nedvurdere hennes prestasjoner ved å stemple henne som tragisk, sier hun og legger til om det var noe Maria Callas virkelig sørget over i livet, så vatr det tapet av stemmen.
Vekt og stemmeprakt
Det startet med en heftig slankekur rundt 1954, som bidro til å endre stemmen hennes, sammen med at den selvsagt også modnet. John Lidal har sett mange eksempler på sangere som opplever at stemmen forandrer seg til det verre etter vekttap.
– Må operasangere ha volum for å kunne synge best mulig?
– Du må ha det. I vekten ligger det en motstand, eller en støtte som vi kaller det, og hvis de er svære så kan de lene seg på det uten at de nesten vet det. Mister de den så vet de ikke hvor de skal ta det fra lenger og begynner de å støtte på feil steder, gjerne litt for høyt slik at det blir litt «knødlete» oppe i halsen her. Og da skjer det at de kan begynne å dale, sier Lidal.
Han presiserer at det derfor er superviktig for sangere å vite hva de gjør sangteknisk med støtten sin selv om de er store.
– Hvis de ikke gjør det, og de taper mye vekt, så kan det være fare på ferde, sier han.
Les også: Bernard Minier: – Det er uendelig mye elendig skit på strømmetjenestene (+)
Ekstrem og rasende
På toppen av karrieren skal hun ha spilt 50 forestillinger i året, og resultatet var at Callas’ fantastiske stemme begynte å svikte på 1960-tallet. Noen historikere hevder også at Callas var blitt avhengig av mandrax, et medikament Onassis hadde introdusert henne for, som ga hallusinasjoner og førte til at stemmen hennes ble dårligere.
Helt fra hun var veldig ung var hun vant til å bli pushet, først av moren, senere andre.
— Hedda Høgåsen-Hallesby, leder for avdeling for dramaturgi og formidling ved Den Norske Opera & Ballett,
John Lidal og Hedda Høgåsen-Hallesby er enige om at overbelastning antakelig var det som slet mest på stemmebåndene.
– Helt fra hun var veldig ung var hun vant til å bli pushet, først av moren, senere andre, men jeg tror også det handler om en enorm vilje også til å skape. Hun hadde en så tro på operasjangerens kraft, og sa at opera var både det beste og det verste hun visste, noe jeg kan være enig i. Det kan være så fantastisk og så grusomt. Og Callas var som en misjonær som var villig til å gå inn og formidle dette på dypeste alvor, sier Hedda Høgåsen-Hallesby.
– Kan dette også ha gått utover stemmen hennes, at hun ble utslitt?
– Ja, det var mens hun var i Venezia og sang Brynhild i «Valkyrien». Der kalte Serafin henne ned på rommet sitt og sa at «i slutten av uka skal du synge «I Puritani» av Bellini. Og du må lære deg det nå», forteller John Lidal.
Tullio Serafin var en ledende italiensk operadirigent med et enestående rykte som coach for unge operasangere, og var berømt for å bidratt til å utvikle både Renata Tebaldis og Maria Callas’ betydelige talenter. For Maria Callas betydde det blant annet at hun kunne kombinere mange forskjellige komponister og stilarter. Ifølge John Lidal er det ekstremt uvanlig.
– Ja, det er ingen som synger både «Valkyrien» og «I Puritani» i dag. Ingen, sier Lidal.
– Kunne hun synge alt?
– På sitt vis ja.
– Tror dere hun ville vært like stor om hun hadde levd i dag?
– Ja, sier John Lidal.
– Ikke på grunn av stemmen, men det menneskelige. Innlevelsen. Jeg tror hun brukte alt, all konflikten hun hadde inni seg, vri det ut på scenen koste hva det koste ville vokalt og publikum gikk av hengslene.
Han trekker fram Donizettis «Anna Bolena» der Callas tok ut sitt raseri mot kritikerne i den scenen som ofte omtales som the «mad scene», der Anne Boleyn sitter fengslet og venter på henrettelsen. Forestillingen ble spilt i 1957 og Callas opplevde dalende popularitet i Milano fordi hun hadde nektet å opptre en femte gang med La Scalas operakompani. Demonstranter flokket seg utenfor operahuset foran premieren og hun måtte ledsages inn av bevæpnede vakter.
– Hun var så forbannet på kritikerne og stormet fram mot publikum, mens hun sang med rasende stemme: «Guidice! Guidice!» («dommere!»). Deretter brøt det ut et pandimonium, det var en helt eksistensiell opplevelse, og sånt som gjorde henne larger than life, sier John Lidal.
Senere, når Callas ble spurt hvorfor hun opptrådte på den måten, sa hun ifølge Anne Edwards biografi «Maria Callas: An Intimate Biography»: «Fordi Anne Boleyn er en dronning.» I boka forteller Edwards også at da Callas kom hjem på kvelden etter siste forestilling, hadde folk skriblet obskøniteter med dyreekskrementer på inngangsdøren og vinduene hennes.
Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025
Kravstor
Sammen med den imponerende stemmen, et brokete kjærlighetsliv og stormfullt temperament gjorde at Callas ble kalt en diva helt fra begynnelsen av sin karrieren. I en anmeldelse fra Time i 1956 beskrev magasinet hennes «tørst etter personlig anerkjennelse» som «umettelig».
Selv var Maria Callas Callas avvisende til mange av de forenklede merkelappene hun ble tildelt gjennom hele karrieren. «Jeg er ingen engel, og jeg later ikke som om jeg er det», siteres hun i dokumentarfilmen «Maria By Callas» fra 2017, som inneholder aldri før viste opptak av stjernen. «Det er ikke en av rollene mine. Men jeg er heller ingen djevel. Jeg er en kvinne og en seriøs kunstner, og jeg vil gjerne bli bedømt på den måten.»
– Hun satt høye krav både til seg selv og andre. Og så var hun tydelig. Det ser man jo i intervjuene der hun sier rett ut hva hun mener. Så i den forstand var hun kanskje en diva. På engelsk har de et uttrykk der de sier «commands your attention» og det syns jeg er dekkende for Callas. Hun nærmest tvinger deg å synes at hun er vakker. Jeg vet ikke om hun var skjønnhetsidealet for sin tid, hvor alle kanskje skulle være mer søte og yndige. Callas var mer enn det, hun var slående, sier John Lidal.
Frykt og skuffelse
Avskjedsturneen i 1973 ble en stor skuffelse for mange. Callas var livredd for at hun hadde mistet stemmen og det bar forestillingene tydelig preg av. Lidal kjenner flere som var til stede både i München, London og New York som alle ble skuffet. Men, så var også forventningene skrudd helt i taket.
– Men kunstneren var borte, hun var livredd. Og en kunstner uten selvtillit, det er et grimt syn. Det gjelder i alle sjangere, men særlig for utøvende kunstnere, for alt gjelder der og da, sier John Lidal.
– Hun hadde også en revmatisk muskelsykdom som spilte inn, sammen med det psykiske presset og angsten for å miste stemmen. Og så hadde du den store krisen med Onassis som preget henne. Hun levde jo i en tid da massemediene tok fart, og hun var en operastjerne, og dermed forsidemat, sier Hedda Høgåsen-Hallesby.
Callas’ siste operaforestilling var i 1965 i Covent Garden i London. Etter det underviste hun en mesterklasse ved Juilliard School, før hun la ut på en verdensturné i 1973, og sang offentlig for siste gang i 1974. I sine siste år levde hun alene i Paris med bare husholdersken, en venninne og butleren som eneste selskap, og i september 1977 fikk hun et hjerteinfarkt. Hun var bare 53 år gammel.
Stemme-miks
I filmen «Maria» har de mikset opptak av Callas og Jolies stemmer for å få et overbevisende uttrykk. Filmen har fått en blandet mottakelse fra de som kan sin Callas.
– Vårt håp er at filmen kan få flere til å bli interesserte i levende opera i vår tid. Vi spiller «Tosca» her før sommeren, med Marita Sølberg og Elisabeth Teige i den rollen som Maria Callas var kjent for, så her kan folk komme, og oppleve the real deal, sier Hedda Høgåsen-Hallesby.
Om du vil lytte til utvalgte perler, anbefaler Høgåsen-Hellesby Callas’ tolkning av Casta Diva fra «Norma».
– Det er en kvinneskikkelse i opera som rommer et enormt spenn av emosjonell dybde. «Casta Diva» har blitt stående i Callas repertoar nettopp fordi den har kompleksiteten som resonnerer med mange, og gjør at du føler deg mindre alene som menneske.
John Lidal har bestemt seg for ikke å se den.
– Nei, jeg blir dårlig av sånt, sier Lidal.
– Maria Callas var en kompleks person og der tror jeg filmen vil ha problemer. Fra det jeg har sett av bilder av Jolie synes jeg filmen ser for litt for polert og glatt ut, at det blir for mye sukker og smør, alt det Callas ikke var. Callas var himmelsk og jordisk på samme tid, sier han.
– Perfekt uperfekt?
– Hun var sin egen kategori.
Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)
Signaturfilm for Jolie
Filmen markerer Jolies gjenkomst som skuespiller. De siste årene har hun foretrukket å regissere filmer mens hun har oppdratt de seks barna, og i fjor uttalte hun, i følge NTB, at innspillingen fikk fram følelser i henne hun ikke ante var der.
– Valgene mine i ganske mange år var det som var smart å gjøre økonomisk – og kortvarig, sier Jolie, som nå er tilbake i full filmstjernemodus i rampelyset. Anmeldelsene har vært gode, særlig for hennes innsats, og ekspertene mener «Maria» kan være den såkalte signaturfilmen Jolie mangler på rollelisten, som kan definere henne som skuespiller.
Kilder: «Maria Callas: An Intimate Biography» av Anne Edwards og «Maria Callas - The Woman behind the Legend» av Arianna Huffington.
--------
Pablo Larraíns ikoner
«Maria» er den tredje filmen i regissør Pablo Larraíns serie om ikoner fra det 20. århundret.
Pablo har tidligere regissert flere filmer om kjente kvinner fra det 20. århundret.
Han har laget «Jackie» fra 2016 med Natalie Portman i hovedrollen som Jacqueline Kennedy og «Spencer» fra 2021 med Kristen Stewart i hovedrollen som prinsesse Diana.
For sine roller ble Portman og Stewart begge nominert til Oscar for beste kvinnelige skuespiller. Angelina Jolie fikk en Golden Globes-nominasjon i 2025 for «Maria».
----------
Les også: Massiv norsk motstand mot Trumps politikk: – Skaper usikkerhet
Les også: – Nå må vi diskutere om vi bør ha norske atomvåpen
Les også: Peggy Hessen Følsvik: – Sykelønna er politikk (+)