---
4
FILM
«Vermiglio – landsbyen mellom fjellene»
Regi: Maura Delpero
It./Fra./Be. – 2025
---
Den italienske prisvinneren Maura Delpero benytter sine betydelige ferdigheter som dokumentarfilmskaper til å ta oss med tilbake til den siste innspurten av andre verdenskrig, i den nord-italienske landsbyen Vermiglio høyt opp blant fjellene i Trento-provinsen. Det var her regissørens familie kom fra, og hun har basert filmen på historier de fortalte om tilværelsen der. Sølvløve-vinneren «Vermiglio - landsbyen mellom fjellene» er så naturalistisk spilt og iscenesatt at den nesten kunne ha vært en dokumentar, hvis det ikke var for det utstudert vakre filmfotografiet av Mikhail Krichman. Denne russiske mesteren sto blant annet bak kameraet på klassikeren «The Return» (2003), Oscar-nominerte «Leviathan» (2014) og Liv Ullmanns tolkning av August Strindbergs «Frøken Julie» (2014).
Krichmans maleriske, statiske tablåer er den soleklart største styrken i «Vermiglio», men langt fra den eneste. Dette er en film som lar oss ta del i en rural hverdag som ikke lengre eksisterer, og gjenskaper fortiden i de pastorale, italienske alpene anno 1944. Hvor fascinerende denne hverdagen er kan sikkert diskuteres: Maura Delpero er ikke nevneverdig interessert i tradisjonell dramaturgi eller historiefortelling. Hennes formål ser ut til å være å gjenskape glimt fra sin egen familiehistorie så realistisk som mulig, og fordype oss i et mikrokosmos som følger sin egen rytme.
Det er et lite samfunn med sine særegne tradisjoner, katolske ritualer, feiringer og sosiale koder, der folk finner et tett samhold og familietilhørighet – men er veldig skeptiske mot utenforstående, og dem som bryter de sosiale forventningene kan lett bli utstøtt. Her lever tre generasjoner av familien Graziadei under samme tak med svigerinnen Zia Cesira (Orietta Notari), i en forholdsvis idyllisk tilværelse der krigen herjer så langt unna at de knapt forholder seg til den.
Les også: «Siste kapittel» på NRK: Fortsatt dødelig sjarmerende
Dagene går med til faste rutiner, mens familien våkner opp i gryningen, melker kuene og mamma Adele (Roberta Rovelli) koker varm melk til ungeflokken før de dyttes ut på langtur i tett snøføre for å gå på skolen. Her underviser «pater familias» Cesare Graziadei (Tommaso Ragno) de rastløse ungene, som i hovedsak består av hans egne barn. Den yngre kona Adele er gravid med deres tiende barn og konstant omgitt av babygråt. Ikke alle av dem vil overleve. De fleste vil tilbringe hele livet i Vermiglio. Skoledagen starter med morgenbønn og gymnastikk, før Cesare prøver å gi ungene litt akademisk ballast før mange av dem dømmes til et liv med gårdsarbeid.
Hans øyensten er yngstedatteren Flavia (Anna Thaler), et skolelys som får best karakterer i klassen og er den eneste blant jentene til å få muligheten til å dra på kostskole Treno. Den pliktoppfyllende storesøsteren Ada (Rachele Potrich) får klar beskjed om at hun ikke utmerker seg nok til å kunne studere videre. Et nederlag som tærer på selvtilliten til en introvert tenåring som allerede skammer seg over at hun er lesbisk og har innledet en uskyldig flørt med den viltre nabojenta Virginia (Carlotta Gamba).
Les stor guide: Dette er årets påskekrim på TV
Patriarken Cesare er en morsk, lærd mann som ser troendes ut til å når som helst eksplodere i raserianfall, men behandler alle med sindig, distansert ro. Vel, bortsett fra den rebelske eldstesønnen Dino (Patrick Gardner), som han konsekvent håndterer med åpenlys avsmak, irritasjon og en fiendtlighet som grenser mot det irrasjonelle. Like før julen ringes inn får familien selskap av den sicilianske desertøren Pietro (Giuseppe De Domenico), som har bragt Cesares nevø Attilio (Santiago Fondevila) tilbake fra Tyskland og gjemmer seg i høylåven. Tyske soldater kommer ikke lengre til Vermiglio, men best å være på den sikre siden.
Noen i landsbyen brumler om at «bare feiginger rømmer fra krig», men pasifisten Cesare mener at hvis alle var feige ville det ikke være noen flere kriger, og at feighet uansett er et relativt konsept. Hans eldstedatter Lucia (Martina Scrinzi) blir veldig betatt av den fåmælte analfabeten Pietro, og de starter en keitete kurtisering med skjulte lapper og smugkyssing. Pietro sier knapt et ord til Lucia, men som en av søstrene hennes sier: «menn som kommer tilbake fra krig har hemmeligheter. Det er som om tungene deres har blitt kuttet av».
Les også: Dokumentarfilmen «Stoltenberg – Facing War» er i internasjonal toppklasse
Cesare ser dette forholde utvikle seg med resignert skuffelse, men stiller seg ikke i veien da Pietro ber om datterens hånd i giftemål. Etter at freden endelig kommer drar Pietro tilbake til Sicilia for å besøke moren sin. Han lover å komme fort tilbake, men Lucia hører ingen livstegn før familien plutselig blir viklet inn i komplikasjoner som får alvorlige ringvirkninger for dem alle. I den grad det skjer noe konkret som skaper fremdrift i «Vermiglio» er det begrenset til filmens siste tredjedel, mens vi ellers redusertes til et usynlig betraktende medlem av familien og deltar i deres daglige gjøremål.
Det er en makro-realistisk tilnærming som krever sin tålmodighet og tilpasningsevne, mens hendelser utspiller seg i realtid foran et ubevegelig kamera; uten føringer, forklaringer eller musikkspor (vi hører fra tid til annen Vivaldi og Chopin fra grammofonspilleren til Cesare, samt litt trekkspill på den lokale puben). Maura Delpero skildrer denne hverdagen så autentisk at det er lett å glemme at alt er møysommelig iscenesatt og hver detalj nøye gjennomtenkt, selv om hennes formelle fortellerstil holder oss på en armlengdes avstand. Hun viser stor empati for alle i dette ensemblet (flere av dem spilt av amatører fra området), men virker mest opptatt av kvinnene – som har begrenset råderett over sine egne liv, og er de første til å få skylda hvis menn gjør dem noe galt.
Les også: «Rekviem for Selina» er en besvart seriekomedie om en rosablogger
Båndet mellom mødre og barn står sentralt her, men det er interessant at Delpero vier minst oppmerksomhet til den rastløse yngstesønnen Pietrin (Enrico Panizza); som ifølge intervjuer med regissøren var selve katalysatoren til dette filmprosjektet. Delpero startet forarbeidet med «Vermiglio - landsbyen mellom fjellene» etter at hennes pappa døde, og bearbeidet sorgen ved å forestille seg hvordan hans oppvekst var. Hvor annerledes farens opplevelser var fra hennes egne, og hvordan de formet mannen han ble. Det er åpent for tolkning om Maura Delpero klarte å komme nærmere faren under arbeidet med filmen, men hun lykkes uansett i å gjenskape sin egen familiehistorie på en dypt personlig måte. Opplevelser som er tapt i tiden, men fortsatt føles levende.
