---
6
FILM
Pink Floyd: At Pompeii
Regi: Adrian Maben
ALBUM
Pink Floyd : At Pompeii
Sony Music
---
Pompeii ved Napolibukta i Italia, under den majestetiske, men fortsatt tilsynelatende truende vulkanen Vesuv, er et av stedene med sterkest historisk sus i hele Europa. Det var jo her Pink Floyd spilte inn sin berømte konsertfilm i 1971. Jo, men spøk til side, i vide kretser er gruppa faktisk blitt like historiske som Pompeiis ruiner i seg selv.
Et utbrudd fra Vesuv i år 79 etter Kristus innkapslet Pompeii i aske og magma i løpet av to dager. De arkeologiske utgravingene begynte på 1800-tallet. I oktober 1971 tok Pink Floyd med hele lydanlegget sitt til amfiteateret i ruinene. Her spilte de inn en timelang film som nå igjen er gravd fram av bransjens arkeologer. På samme måte som arkeologer i Pompeii fortsetter å avdekke skjulte skatter, og får vite mer om dagliglivet i byen før den ble utslettet.
Les også: Spektakulære nye funn i Pompeii: – For de rikeste av de rike
Pink Floyd kom til Pompeii på ei tid da ingen kunne funnet på å trekke linjer mellom rockemusikere og gamle ruiner. De var et ungt, spennende og innovativt band. Som i noen scener i filmen også er å se i Abbey Road studio, i ferd med å spille inn «Dark Side Of The Moon», som skulle komme ut i 1973.
I 1971 var Pink Floyd fortsatt bare ett av flere nye band fra Storbritannia som hadde fått en viss suksess i overgangen fra 60- til 70-årene. Ikke alle som var interesserte i musikk visste hva de sto for. Albumet «Meddle», som kom ut like etter besøket i Pompeii, nådde riktignok en 3. plass på albumlista hjemme i Storbritannia. I USA ble den nr. 70, i Norge var den uplassert. Legendestatusen de skulle få med «Dark Side Of The Moon» lå to år inn i framtida. Ambisjonene var det likevel ingenting å utsette på.
Rammen rundt filmen var regissøren Adrian Mabens idé, etter et turistbesøk i det forlatte amfiet. Han var lei av pop- og rockfilmer, fra The Beatles til «Woodstock», der ekstatiske fans skulle bekrefte musikkens appell. Pink Floyd spilte uten publikum i Pompeii, i varmt solskinn. I motsetning til konsertene deres ellers, med spektakulære visuelle effekter som bare lot seg skape i mørket. Her var selve stedet en viktigere del av opplevelsen.
Les også: Da The Beatles invaderte Amerika
Mye utstyr skulle på plass etter datidens standard. Når vi ser oppriggingen er det etter dagens forhold mer som et vanlig rockeband en vanlig kveld på en alminnelig klubb. En godt kjent hemmelighet er forresten at låtene som ser ut til være spilt inn i mørke i Pompeii i 1971 ble gjort i et studio i Paris etterpå. Dette skjønner vi blant annet fordi Richard Wright i mellomtida hadde barbert bort skjegget. Men studioopptakene er klippet sammen med nydelige bilder av den historiske arkitekturen og romersk billedkunst.
Hovedverket på «Meddle» fylte ei hel plateside, den 24 minutter lange komposisjonen «Echoes». Noe av det mest formidable gruppa har laget noen gang. «Overhead the albatross hangs motionless upon the air...»: Den svevende lyrikken gikk i ett med den luftige musikken. «Echoes» spilles i sin helhet i denne filmen, men delt opp i to, som åpning og avslutning på det hele. Gruppa byr også på tre av sine mest «speisa» og spesielle atmosfæriske låter fra de første årene: «Careful With That Axe Eugene», «Saucerful Of Secrets» og «Set The Controls For The Heart Of The Sun». Bilder fra datidas historiske romferder binder sammen fortid og nåtid.
Konsertopptakene varte bare i rundt en time. Det ble ansett for å være for kort for en film som skulle vises på kino. Derfor oppsøkte regissøren gruppa i Abbey Road, der de jobbet med «The Dark Side Of The Moon» og snakket litt med dem om livet og sånn. Ikke så mye å se på der, bare fire langhårede gutter midt i 20-årene som lager et av det forrige århundrets musikalske hovedverk, både kulturelt og kommersielt.
Les også: 50 år siden «The Dark Side Of The Moon»
Det virker som om Pink Floyd er plaget av spørsmålene de får av regissøren. Var de fornøyde med konsertopptakene? – Hva mener du med fornøyd, svarer Roger Waters. – Synes du de var interessante? – Hva mener du med interessante, spør Waters. Går de rundt i sirkler? Er rocken død? – Dette er urettferdig. Vi er svært så progressive. Vi forandrer oss fra plate til plate, sier David Gilmour. Dette har popartister forsvart seg med i all evighet, men sjelden har de hatt mer rett enn her.
Som helhet, med gruppa i aksjon på scener og i studio, er filmen et sterkt dokument fra en av de mest sentrale stundene i britisk musikk – da Pink Floyd var på vei fra å være et av mange spennende navn i britisk rock til å bli et av de aller største. En status de beholder godt over 50 år senere, selv om gruppa for lengst har opphørt å eksistere, og Roger Waters og David Gilmour ikke er på talefot lenger.
Da filmen ble sendt på NRK i 1974 var Pink Floyd blitt et av verdens mest omtalte band. Men fortsatt var de ikke for alle. «Man må vel si om deres musikk, at det er avansert pop for en avansert smak. (…) Hvis man lytter til denne musikken ryster man uvilkårlig uforstående på hodet etter en stund. Men sitter man sløvt og lar de samme phrasene igjen og igjen dunke gjennom ørene, kan man muligens orke det», sto det i en TV-anmeldelse i VG. I en omtale av ukens sendinger for barn, siden dette gikk for seg på tidlig kveldstid.
I 2016 dro David Gilmour tilbake til amfiteateret i Pompeii for en egen konsert. Nå ble et par tusen fans sluppet inn på området foran scenen, men ikke på tribunene i amfiet. Gilmour skal med dette ha vært den første som opptrådte for publikum på arenaen siden gladiatorenes tid.
Konserten til Gilmour begynte i skumringen. Omgivelsene ble fort borte i mørket. Opptakene på hans «Live At Pompeii» fortoner det for det meste seg som en vanlig TV-konsert. Bare «One Of These Days» sto igjen av låtene fra 1971. «Echoes» var visstnok utelatt av respekt for Richard Wright som døde i 2008, og var Gilmour duettpartner i denne sangen.
Nick Masons gruppe Saucerful Of Secrets, som spesialiserer seg på Pink Floyds tidligste år, kom også til Pompeii, i 2023, men til det noe mindre Teatro Grande, litt bortenfor amfiteateret. Det var godt med store arenaer i Pompeii for to tusen år siden, til å være en by med 10 000 innbyggere. I senere år har flere konserter blitt tillatt i disse storslåtte omgivelsene. I sommer kommer blant andre Andrea Bocelli, Dream Theatre, Nick Cave og Bryan Adams, før sesongen avsluttes med norske Wardruna 5. august.
Les også: Pink Floyds “Animals” - grisen flyr og hyler
Nå er den gamle filmen endelig klar for kino igjen, med verdenspremiere 24. april. I Oslo vises den i iMax-format på Odeon. Fem esker med de opprinnelige opptakene skal ha blitt funnet i gruppas arkiver, og restaurert for hånd. (548 esker med opptak som ikke ble brukt ble tidlig kastet av plasshensyn!) Musikken er remikset av Steven Wilson, som har gjort en karriere av å overhale klassisk progrock på nye plater. (Wilson selv spiller i Oslo Konserthus 2. mai).
Det har aldri før kommet et eget album med opptakene fra Pompeii, men de var med i den omfangsrike CD-boksen «The Early Years», og ligger i den forbindelsen på strømmetjenestene også. Nå er soundtracket snart ute på dobbel vinyl, med «Echoes» igjen delt i to, slik som i filmen. Albumet kommer 2. mai. Både filmen og plata har tittelen «Pink Floyd at Pompeii – MCMLXXII». Romertallet er 1972, da filmen opprinnelig hadde premiere. Dette er virkelig historisk, på så mange måter.
