---
KUNST
A K Dolven
«A K Dolven. amasone»
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo
---
«It is not so complicated» står det i en av skissebøkene A K Dolven viser i en av Nasjonalmuseets tre lyshaller. Det at ting ikke er så komplisert er en fin påminnelse i møtet med en rikt sammensatt utstilling i mange medier. Jeg både tror og vet at noen kan finne kunsten vanskelig å forstå: Det er minimalt med informasjon i utstillingen, og det kan synes som en blodfattig opplevelse som forutsetter tung, filosofisk ballast.
I virkeligheten er det helt motsatt: Poenget med A K Dolvens utstilling er at den ikke skal analyseres og forstås. Den skal sees og oppleves. Det hjelper selvfølgelig med kunnskaper som utvider og fordyper opplevelsen. Men dette er først og fremst en stillferdig, retrospektiv utstilling som inviterer deg til å synke ned i opplevelsene. Den store variasjonen av synsinntrykk aktiviserer taktile verdier: lyd, lukt og hudkontakt.
Du kan for eksempel legge deg ned på et pledd og se den åtte meter høye projeksjonen av videoen «Ahead» (2008) der fem mennesker løfter og bærer et sjette menneske opp en bratt skråning i dyp snø. Eller du kan kjenne gummilukten når du skyver sperrebåndene til side idet du tar deg inn i den sorte boksen der videoen «The Kiss» (2000) vises med høy teknomusikk. De to filmene kan få deg til å erfare verdien av intimitet, omsorg og offervilje. Kyssets intense opplevelse er en fortolkning av Edvard Munchs berømte motiv, som du kan se en maleriversjon av i Munch-rommet i etasjen under. Der kan du også se «Pubertet» og «Selvportrett med sigarett», to andre Munch-malerier A K Dolven har latt seg inspirere av.
A K Dolvens videoversjoner av de to siste maleriene kan du se gratis. Den ene er plassert på plassen utenfor museet, den andre vises nede i garderoben. «portrait with cigarette» (2000) kan være en forvirrende opplevelse, fordi det tar tid før du forstår at det er jenta i videoen som styrer musikken som slås av og på i bakgrunnen.
Les også: Myndin Nerdrum viser sårbarhet i klassisk innpakning
Det er flere gratisopplevelser: Dolven aktiviserer både byen og resten av museet. Den ustemte rådhusklokken «Untuned Bell» (innviet 2020) ved Honnørbrygga er også inkludert i utstillingen. Ute på Henie Onstad kunstsenter er fire marmorplater som er gravd ned i gresset også en del av utstillingen. Andre verk finner du på takterrassen og i to rom i museets faste samlingspresentasjon i andre etasje. Alt dette er det verdt å oppsøke.
Mange vil synes at videoinstallasjonen «between the morning and the handbag» (2002) er et høydepunkt. Den korte filmen vises i en container ute på takterrassen. Der hviler den nakne kvinnefiguren (sømmelig sett bakfra) i det vakre, skyggeløse lyset like før soloppgang, filmet på en holme utenfor Sandefjord. En variant av det samme motivet, «I am south» (2003) fotografert i et fløyelsmykt lys i Lofoten, er ett av de vakreste bildene inne i lyshallen. Det kan du bli stående og se på lenge.
Utstillingen byr på flere slike opplevelser der tiden plasseres på sidelinjen. A K Dolven interesserer seg for uttrykk og handlinger som befinner seg bortenfor hverdagens stress og mas. Ta for eksempel «what can I do for you» (2007), en 16 mm-film som vises direkte på glassveggen i lyshallen. Den viser en omsorgshandling der en kvinnehånd vasker et mannslem. Penisen blir aldri erigert, og den intime handlingen vises med et dempet uttrykk uten noen form for seksuelle antydninger.
Les også: Fargefest på Munchmuseet med Kiyoshi Yamamoto
Den filmen er usedvanlig vakker – og uventet annerledes. I nærheten står en annen filmprosjektor som også viser 16 mm-filmen direkte på glassveggen. Det er utstillingens tittelverk, «amazon», (2005), som viser en kvinnelig bueskytter som mangler høyre bryst. Myten sier at amasonene brente bort brystet for å kunne krige bedre. Filmen har korte sekvenser og hurtige skift. Tempoet og klippemetoden er helt motsatt fra den andre filmen, og ulikhetene viser spennet i kunstnerskapet.
Det er verdt å merke seg at A K Dolvens utstilling er den første siden åpningsutstillingen som lar oss oppleve lyshallen slik Nasjonalmuseets arkitekt har tenkt, uten mørke gardiner og med solens og dagslysets skiftende påvirkning. Det er en opplevelse i seg selv, og det er befriende deilig å få denne anledningen til å nyte arkitekturen. Det er mange fysiske elementer i utstillingen, men Element arkitekter lar utstillingsarkitekturen spille på lag med arkitekt Klaus Schuwerks hovedgrep.
A K Dolven heter Anne Katrine, hun er født i Oslo i 1953, og hun er en av våre mest anerkjente billedkunstnere med store utstillinger i mange land. Like fullt er hun ikke spesielt kjent i Norge. Det kan denne utstillingen kanskje gjøre noe med?
Det å gjøre norsk samtidskunst bedre kjent burde være en av Nasjonalmuseets primære oppgaver. A K Dolven-utstillingen viser at de gjør det grundig når de først trår til. Utstillingen følges av en mursteintung katalog som gir en utmerket oversikt over et betydelig kunstnerskap. Men det er foruroligende at det har tatt nesten tre år før museet viser en norsk samtidskunstner i det nye bygget. Direktøren hevder at det kommer flere, men det står ingen andre i oversikten på nettsidene.
Les også: Død og pine på Nasjonalmuseet
Museet for samtidskunst var en av byggeblokkene Nasjonalmuseet ble reist over, men den fløyen synes å være glemt i programmeringen av skiftende utstillinger. Nå står museet uten en direktør for samling og utstilling, og de ulike fagavdelingene har ingen ledere. A K Dolven-utstillingen er kanskje for lavmælt og utfordrende til å bli en publikumssuksess. Men den er viktig fordi den viser et ettertenksomt alvor som representerer en motstemme i en tid der kravet om å gå i takt blir stadig sterkere.
