---
5
Willie Nelson
«Oh What A Beautiful World»
Legacy Recordings
---
2. mai fyller Willie Nelson 92 år. Aktiviteten er det ingen ting å si på. Det er bare et halvt år siden sist vi brukte denne plassen på ham, og det fantastiske albumet «Last Leaf On The Tree». Der overlot han produksjonen til sin sønn Micah, som satte sammen et album med mange overraskende sanger, også utenfra countrymiljøet, med en rekke gripende stunder.
«Oh What A Beautiful World» regnes offisielt som Willie Nelsons 77. studioalbum, hans 154. totalt. Denne gangen er opplegget enklere. 12 sanger som alle er hentet fra repertoaret til Rodney Crowell, en annen sanger og låtskriver fra Texas som er blant Amerikas høyest respekterte i sitt fag, men som i motsetning til Willie Nelson aldri har blitt verdensberømt på egen hånd. Stjernestatusen hos hans kolleger er det derimot ingen ting å si på. Derfor bruker vi denne gangen mest plass på å fortelle om ham, før vi kommer tilbake til det nye albumet.
Rodney Crowell dukket opp midt på 70-tallet som gitarist og korsanger i Emmylou Harris’ Hot Band. Harris hadde spilt inn hans «Bluebird Wine» på gjennombruddsalbumet «Pieces Of The Sky» i 1975. Hun tilbød ham en plass i bandet sitt, og der ble han i tre år. Da Emmylou Harris kom til Oslo Konserthus i 1977 skrev Nye Takters Odd Arvid Strømstad at «Rodney Crowell er nærmest perfekt i det akustiske samspillet med Emmylou, samtidig som hans harmonisering er utsøkt».
Hun spilte inn flere av sangene hans også. På «Elite Hotel», også det i 1975, fant vi «Til I Gain Control Again». Denne erketypiske bønnen om tålmodighet mens hovedpersonen kommer til hektene igjen er også spilt inn av Crystal Gayle (som tok den helt til topps på countrylista i USA), Bobby Bare, Waylon Jennings, Van Morrison, Allison Krauss og Willie Nelson. Sistnevnte allerede på et konsertalbum i 1978. Han har fortsatt å låne Crowells sanger, senest da «The Border» ble tittelsangen på Nelsons første av sine to album i fjor.
Les også: Pink Floyd i Pompeii - gleder og gløder ennå
I 1978 fikk Rodney Crowell gitt ut sitt eget album, «I Ain’t Living Long Like This». Emmylou Harris tok samtidig tittelsangen med på sitt album «Quarter Moon In A Ten Cent Town». Olav Stedje gjorde litt senere «Voilá, An American Dream» til en av sine mest kjære sanger som «Ein nordmann sin draum».
I 1979 ble han en del av countrymusikkens førstefamilie da han giftet seg med Rosanne Cash, datteren til Johnny Cash. Han produserte hennes beste album på 80-tallet, «Rhythm And Romance» og «King’s Record Shop». Men 80-tallet var godt for Crowell selv også.
«Street Language » var «et album som viser hans utrolige evner som låtskriver», skrev jeg i Nye Takter i 1986. «When The Blue Hour Comes» hadde han skrevet sammen med Roy Orbison. Hele albumet var produsert av Booker T. Jones, og utfordret den gjenge countrystilen. «Selv om han ikke stiller med cowboyhatt har han laget en av årets fineste countryplater» var konklusjonen.
Sin aller største suksess fikk han med oppfølgeren «Diamonds & Dirt» i 1988, et mer rotfast album enn forgjengeren. Igjen et album fullt av gode sanger, ifølge min egen anmeldelse i Nye Takter. Fem sanger fra dette albumet gikk til topps på den amerikanske countrylista.
Les også: The Waterboys - livet, døden og Dennis Hopper
Countrymusikken er inne i en mangfoldstid nå, der det er stadig mer fritt fram for å være med – som da Beyoncé vant den amerikanske Grammy-prisen for fjorårets beste countryalbum – i tillegg til hovedprisen for det beste albumet uansett sjanger. Countryartister herjer på albumlista i USA, og gjør seg stadig sterkere gjeldende i resten av verden.
Rodney Crowell tilhører ei tid da countrymusikken var strengere definert. Han hang med folk som Guy Clark, Townes Van Zandt og Steve Earle, og ble en av dem som skapte det utvidede begrepet americana, lenge før sjangeren fikk sitt navn. Med countrymusikk som strakte seg litt lenger enn Nashville. Dessverre ble ingen av disse store publikumsfavoritter i sin samtid.
Rodney Crowell har besøkt countryfestivalen i Seljord noen ganger, men det har vært få norgesbesøk ellers. Derfor var det en begivenhet da vi i 2013 fikk oppleve ham i en duoopptreden med Emmylou Harris i Oslo Konserthus. Huset som nettopp hadde åpnet forrige gang de var der sammen, 36 år tidligere, og da var Crowell «bare gitarist».
Nå hadde de også for første gang laget et album som duo. En av sangene var Crowells «Bluebird Wine», som også var åpningslåten på Harris’ «Pieces Of The Sky» i 1975. Liksom for å komme tilbake til utgangspunktet, og gjøre noe de skulle gjort for lenge siden. En av de flotteste sangene på albumet er Matraca Bergs «Back When We Were Beautiful» – et vemodig tilbakeblikk på yngre dager. Selv om den ble framført med stor troverdighet overbeviste den oss om at Harris og Crowell fortsatt var mer enn vakre nok.
Emmylou Harris og Rodney Crowell hørtes ut som de var skapt for hverandre på scenen i Oslo Konserthus. Dette hørte vi da de tidlig i konserten framførte et av sine største glansnumre, «Til I Gain Control Again», som Harris fortalte var den første sangen han spilte for henne, og som overbeviste henne om at han hadde en stor framtid. Senere kom både «I Ain’t Living Long Like This» og «Leaving Louisiana In The Broad Daylight», begge skrevet av Crowell, men mest kjent gjennom innspillingene til Harris.
Rodney Crowell fortsetter å gi ut nye album med ganske jevne mellomrom. I 2018 kåret vi ham til «årets julenisse» her i avisa, etter albumet «Christmas Everywhere», med bare nyskrevne sanger, alt fra jublende festmusikk til nitriste minner. Crowells seneste album er «The Chicago Sessions» fra 2023. Her fikk han produsenthjelp av Jeff Tweedy fra Wilco, som har en lang og fin historie med å hente fram gamle favorittartister og ta dem ut til et nytt publikum.
Les også: Bruce Springsteen slipper sju “tapte” album
Med dette er vi framme ved Willie Nelsons nye album med gamle sanger av Rodney Crowell. De to framfører tittelsangen «Oh What A Beautiful World» sammen. En sånn vemodig sang som Willie Nelson har fått så stor forkjærlighet for på sine eldre dager, med poetisk ettertenksomhet om livet og tida som går.
Willie Nelson har holdt seg unna alle de mest populære sangene til Rodney Crowell som er nevnt over her. Den mest kjente er «Shame On The Moon», fordi den ble en stor hit for Bob Seger i 1982. Her er også en gledelig overvekt av det vi kan kalle nyere sanger, altså fra dette århundret. Crowell har nok å velge mellom.
Albumet begynner med «What Kind Of Love», en annen av sangene Crowell en gang skrev med Roy Orbison, og som høres veldig sånn ut også. «Open Season» er det ene innslaget fra det nevnte albumet til Crowell og Emmylou Harris. Nelson har ikke henne å lene seg til her, men et smektende trekkspill veier opp for det.
Et gjenhør med originalversjonene bekrefter at de var fine nok før, og at vi har skrevet for lite om Rodney Crowell i årenes løp. I Willie Nelsons tolkninger, med hans uforlignelige stemme, nylonstrengene på gitaren, og et utsøkt akkompagnement ellers, så er det så fint som det går an å bli.
Og så er det altså denne ettertenksomheten som er blitt Willie Nelsons spesialitet. «Banks Of The Old Bandera» er et fjernt sommerminne fra barndommen som er til å smelte av: «What it made you feel like is a song/And what it feels like now is gone».
Les også: Silje Nergaard - sterke sanger uten generasjonsmotsetninger
De to siste sangene på albumet markerer også Willie Nelsons utrettelige aktiviteter: «Stuff That Works» ble skrevet av Crowell da han var 44, men den humørfylte teksten om å ta godt vare på alt som fortsatt virker høres ekstra effektiv ut når den kommer fra en 92 år gammel trubadur. Det er også tøft å høre ham når han bedyrer at han fortsatt har mye å lære, i «Still Learning To Fly» som Crowell først ga ut da han var 53.
Etter sin 92-årsdag i neste uke legger Willie Nelson igjen ut på sin festivalturné «Outlaws» rundt i USA, nærmere 40 konserter med Bob Dylan og en rekke andre americana-etterkommere under ham på plakaten.
