– Vil du ha kaffe? Litt vann også, kanskje? spør Ottar-leder Ane Stø (53), og byr på fargesprakende sukkertøy fra en eske som det står «Stopp pornokulturen» på. Rundt oss står sammenrullede, knallrøde paroler klare for den store dagen, merket med teksten: «Ikke rør! Til 8. mars».
Men det som først fanger oppmerksomheten her i Kvinnegruppa Ottars hovedkvarter i Oslo sentrum, er jo denne rare grisemasken som ligger øverst i en plastboks, som åpenbart inneholder mange minner fra et langt liv i kvinnebevegelsen. Grisen ser både jovial og litt creepy ut på en gang, og er mest sannsynlig innkjøpt i nærmeste leke- eller karnevalsbutikk.
– Her er det mye gammelt ræl. Men du vet, av og til er livet slik at man plutselig kan trenge en slik grisemaske, forklarer Stø mildt.
Elsket og hatet
For lederen i landets mest radikale feministorganisasjon, elsket og hatet for sine mange aksjoner mot porno og prostitusjon, har virkelig et mildt, fredelig vesen. Ane Stø er nok en brennende sjel, men hun møter deg ikke med intensitet, store fakter og store ord. Det er vanskelig å se for seg at hun i sin tid pleide å storme inn på Narvesen, raske med seg pornoblader, sette fyr på dem utenfor, for så å stikke av før politiet kom.
Her hun sitter foran oss i Ottars hovedkvarter minner hun mest av alt om en rolig og behersket barneskolelærer, eller en av disse trygge damene på AKS som forsikrer deg om at barnet ditt har hatt en kjempefin dag. Faktisk har også Stø jobbet som både lærervikar og AKS-ansatt i sin tid. Dette var før hun begynte å studere sosiologi og til slutt ble byråkrat i Nav og senere Arbeids- og velferdsdirektoratet, men etter at hun ble husokkupant og blitzer allerede som 16-åring. Stø var også tidlig ute i kvinnebevegelsen. 15 år gammel ble hun med i Kvinnefrontens jentegruppe, og hun var bare 18 da hun i 1991, sammen med en gruppe utbrytere, under stor dramatikk marsjerte ut av Kvinnefrontens landsmøte for å danne Kvinnegruppa Ottar.
– Uenigheten mellom oss handlet om retningslinjer i kampen mot sexindustrien. Vi følte oss rett og slett mer aktivistiske enn Kvinnefronten, sier Stø.
Les kommentar: Donald Trump er i ferd med å strupe Amerika
«Ukuelig vilje»
Siden har Ottar og aktivisme vært en stor del av Ane Støs liv, og hun har ledet organisasjonen siden 2009. Da Ottar fylte 30 år i 2021, skrev Stø i sin tale til jubilanten: «Alle politiske bevegelser med respekt for seg selv har en egen intern kultur, og Kvinnegruppa Ottars er preget av et litt overdimensjonert selvbilde, kombinert med en god del selvironi og en ukuelig vilje til å være hatobjekt nummer én blant alle drittfolk».
– «En ukuelig vilje til å være hatobjekt nummer en», altså?
Stø ler en litt overrasket latter når hun får gjengitt sine egne ord fra 2021.
– Oi oi oi, der var jeg nok litt, eh, oppstemt! sier hun.
– Men hva er grunnen til at du valgte akkurat Ottar, som for mange har vært en rød klut? Var det aksjonene og selve aktivismen som var viktig for deg?
– Ja. Og det er så mye som er bra med aktivisme. Det gir en mulighet for å komme på den politiske agendaen, og det gir en mulighet for å være med i en debatt, hvor man kanskje i utgangspunktet ikke er invitert. Det gir også en mulighet for en lavterskel-organisering som folk kan bli med på, uten at man stiller krav til kompetanse eller universitetsgrad.
– Man er på like fot?
– Ja, på like fot – du trenger ikke være velformulert eller kunne skrive lange tekster. Du kan rett og slett bare gjøre noe aktivt for den saken du er opptatt av. Dette er jo en grunnleggende, demokratisk måte å bevege samfunnet på, og så er det sosialt og samlende. Man gjør noe sammen og tar tak.
– Så når dere roper utenfor strippeklubber eller går i tog – da kjenner du at du lever?
– Ja, det er akkurat sånn det er! Da føler jeg at jeg lever.
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Porno-Hagen
Og det er kanskje i slike stunder i livet at man plutselig trenger en gris. Ser vi nærmere på Ottars grisemaske, ser vi at noen har skrevet «pornogris» på den med svart tusj. Masken er et kjært minne fra starten av 2000-tallet, da mannen som ble kalt «Porno-Hagen» vendte tilbake til Oslo for å starte en pornobutikk. På 70- og 80-tallet ble Leif Hagen kjent som den store pornokongen, som drev med import og salg av pornoblader. Dette vakte et brennende engasjement i den norske kvinnebevegelsen. Den nå avdøde Hagen måtte flere ganger gå i fengsel for brudd på den daværende norske pornolovgivningen, og i 1987 ble Hagen fradømt retten til å drive næringsvirksomhet i Norge i 10 år. Han flyttet til Sverige, men i 2002 var han tilbake i Norge med en sexleketøy-butikk i Oslo sentrum. Det provoserte Ottar.
– «Inn og ut», het den butikken, sier Stø med et ansiktsuttrykk som er vanskelig å tyde.
– Det gjorde den nok, ja!
– Og da hadde vi noen demonstrasjoner utenfor den butikken. Vi kledde oss ut i slakteutstyr og så hadde vi med den grisen. Vi holdt appell, ja, også slakta vi pornogrisen til slutt.
– Hvordan gjorde dere det?
– Det var jo selvfølgelig symbolsk, men vi hadde jo til og med kniv, altså sånn kniv du får kjøpt i lekebutikken. Jeg husker ikke helt, men det var i alle fall stor ståhei. Det var rødmaling som blod, og … ja! Så det var jo moro. Den mer ulovlige delen av det var da vi fikk tak i slakteavfall og snek oss ut i nattens mulm og kasta det på døra deres. Haha, ja, du må gjerne le, for dette var jo gøy!
– Det er også en litt uvanlig ting å gjøre? Kaste slakteavfall?
– Litt uvanlig er det, nikker Stø.
Les også: Moren drept av far: – Vi må ta oppgjør med skammen
«La pornoen brenne»
Uvilkårlig må vi kikke bort på Ottars «slaktegris», som ligger på en ganske fremtredende plass her i Ottars hovedkvarter. Eller, «hovedkvarter» er vel å ta i. For kan man egentlig kalle et bitte lite, overfylt kontor på 11 kvadratmeter for et «hovedkvarter»? Selv om Kvinnegruppa Ottar kanskje ikke er verdens største feminististorganisasjon, så hadde det vel gjort seg med et lite bord med noen stoler rundt? Men de får nok sikkert benytte et møterom her inne i kontorfellesskapet i det som kalles Solidaritetshuset, som Ottar deler med blant annet Palestinakomiteen, Attac og Latin-Amerikagruppene Norge.
– Stort sett er vi ikke her på dagtid, heller. Vi styres mest fra ulike zoom-møter, men vi trenger jo en base, sier Stø, som forteller at om kort tid kommer det en dugnadsgjeng hit. Årets Ottar-magasin er klart til 8. mars, og nå skal eksemplarene pakkes og sendes ut til medlemmene. «Årets nummer av Ottarbladet tar et oppgjør med en av de mest utnyttende og patriarkalske institusjonene i verden: sexindustrien», skriver Stø i lederen, og fortsetter: «Sexindustrien reduserer kvinner til varer som kan kjøpes og selges, den forsterker skadelige kjønnsroller og bidrar til å opprettholde et samfunn der kvinners kropper er til for å forbrukes av menn».
– Før kunne man brenne pornoblader i protest, men nå har jo sexindustrien flyttet til nettet?
– Ja, det er jo det som er litt vanskelig, ikke sant. En av parolene til 8. mars i år er «La pornoen brenne». Og budskapet er jo viktig, men slagordene er jo ikke oppdatert. For hvordan i all verden skal du brenne pornoen nå, da?
– Før visste man også godt hva ordet «pornobål» betydde?
Stø nikker, og det er nå hun forteller om da hun i yngre år løp inn på Narvesen for å hente pornoblader som kunne brennes.
– Vi raska med oss masse blader og heiv i store hauger og dynka på tennvæske og fyrte opp … Det var jo kjempegøy!
– Og dere tok med dere blader uten å betale for dem?
– Uten å betale for dem, ja, sier Stø med en liten stolt undertone i stemmen.
– Vi heiv dem i hauger utenfor Nationaltheatret, for eksempel, og dynka på før vi tente på. En gang husker jeg vi hadde stjålet bensin fra en bensinstasjon, på en flaske. Det viste seg etterpå at det ikke var bensin på den flaska, men vann. Vi sto der og dynka, men det brant jo aldri! Så det var jo mislykka.
Les også: «The Brutalist» En av årets aller beste filmopplevelser (+)
Skumle strømninger
Selv har altså Stø som vanlig representert Ottar i 8. mars-komiteen som har vedtatt de 26 parolene til årets kvinnetog, og hun skal også holde en av appellene på Youngstorget.
– Men hva er hovedparolen i dette urolige året 2025?
– Det er: «Kvinnefrigjøring nå! Til kamp mot høyrepopulisme og fascisme».
– Da tenker dere selvsagt på tiden vi lever i og en viss, oransjefarget mann i Det hvite hus?
– Vi tenker både på den oransje mannen, og på andre menn, som Vladimir Putin og Viktor Orban. Det er mange skumle strømninger for tiden. Vi er jo selvsagt alltid mest opptatt av kvinners situasjon, og det er jo ingen tvil om at fascister ikke er spesielt glad i feminister, sier Stø, som skal gå under parolen «Prostitusjon er vold mot kvinner. Styrk sexkjøpsloven». Ottar var i årevis en av de mest herdige forkjemperne for å kriminalisere horekunder, og 1. januar 2009 trådte den i kraft: Loven som gjorde det straffbart å betale for sex i Norge.
– Dette er vel en av Ottars aller største politiske seire?
– Det er virkelig en av våre største seire, det er det ingen tvil om, nikker Stø, som samtidig ikke vil slå fast at kampen mot prostitusjon er vunnet. Men hun minnes med gru årene før loven kom, da menn helt uten represalier kunne kjøpe sex midt på Karl Johan.
– Jeg gikk en gang bak en guttegjeng fra bøgda på Karl Johan, fra Jessheim, eller noe, gutter i 18-19-årsalderen. De fikk henvendelser fra prostituerte fra både høyre og venstre, og jeg så hvordan de liksom vokste, og følte seg som storkarer i byen. De spøkte og lo og lot som om de skulle kjøpe, men så gjorde de det ikke likevel. De pekte og var ekle, forteller hun.
– Mange menn følte nok at dette var ubehagelig, å bli stoppet midt på Karl Johan, mens andre igjen fikk en slags maskulin boost. Det vrengte seg i hele meg da jeg så dem. I seg sjøl er det jo grusomt og ikke til å holde ut, å tenke på alle kvinnene og barna som misbrukes i prostitusjon. Men alle disse kjøperne, som gikk rundt midt iblant oss og syns de hadde den retten, og fikk bekreftet den retten, det var virkelig kvalmende.
Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025
8 mars i barnevogna
Men selv om Ottar og resten av kvinnebevegelsen har fått oppleve det de mener er viktige milepæler, som sexkjøpsloven og den nye abortloven som kom i fjor høst, så er Stø glad for at den internasjonale kvinnedagen 8. mars fortsatt holder koken. Oppmøtet varierer, men det er i perioder rekordstort når folk føler at noe ekstra står på spill. Som da 14.000 møtte opp i Oslo i 2019 for å demonstrere mot Solberg-regjeringens innstramminger i abortloven.
– Hvor mange 8. mars-tog har du gått i?
Her må Stø tenke seg om. Hun kommer til at det i alle fall er svært mange ganger i hennes 51 år lange liv, ettersom foreldrene tok henne med i 8. mars-tog allerede da hun satt i barnevogna på 70-tallet.
– Det kan vel hende at det er et par ganger jeg ikke har vært med. En gang hadde jeg influensa, husker jeg, da var jeg jo ikke med. Det er vel gyldig fravær, sier Stø, som bekrefter at begge foreldrene var engasjerte sekstiåttere som sjelden gikk glipp av 8. mars, 1. mai eller andre demonstrasjonstog. De var av de unge som på slutten av 60-tallet brøt ut av Sosialistisk Folkepartis ungdomsbevegelse og dannet SUF (ml), før de gikk inn AKP (ml). Anes far Eivind var dessuten en periode leder av Rød Front i Det Norske Studentersamfund på Universitetet i Oslo.
– Jeg husker faktisk at jeg satt der i vogna som 3-4-åring. Du ser jo verden fra et spesielt perspektiv, når du sitter der. Det var ofte regn, og jeg hadde gjerne på meg regntrekk, og jeg satt der og så på alle disse voksne beina som gikk og gikk, sier Stø.
Les også: Overtydelig at vår verdensorden er i trøbbel (+)
Statsminister Gro
Hun er født i 1973, og kan vagt huske at Aps Odvar Nordli var statsminister (»Han så alltid så veldig trist ut, stakkars»). Hun husker også da Ronald Reagan ble USAs president i 1980, samme år som lillesøsteren hennes ble født. Da de senere trillet henne i barnevogn, var Aps Gro Harlem Brundtland blitt statsminister.
– Søstera mi heter Gro. Jeg husker noen kom bort og sa, når de hørte dette: «Å gid, er hun oppkalt etter statsministeren?» Men det var hun jo IKKE.
– Nei?
– Å nei, erru gæren? Jeg er ml-unge!
– Nei, ml-erne var vel ikke så glade i Ap-statsministre? Men hvem var hun oppkalt etter, da?
– Jeg tror bare foreldrene mint likte korte navn. Vi var Ane og Gro, og til etternavn het vi Stø.
– Hvordan var det ellers å være «ml-unge»?
– Det var helt topp, det. Det var mye demonstrasjoner, en god del møtevirksomhet, og jeg satt gjerne under bordet og lekte på gulvet når mamma var på møter i sosionomforbundet.
– Fra barnevognperspektiv til gulvperspektiv, altså?
– Ja, jeg så organisasjonslivet fra gulvperspektiv! Jeg satt der og lekte med sånne oransje svamper man brukte til frimerker. Jeg vet ikke helt hva jeg gjorde med dem, jeg, men jeg var fornøyd, i alle fall. Og så husker jeg at sto sammen med pappa og solgte Klassekampen utenfor vinmonopolet på Torshov.
Les også: Eksperten advarer: Ikke gå i denne kredittkort-fella (+)
En verden i svart-hvitt
Stø bodde på Torshov til hun var 10 år. Da flyttet familien til et villastrøk på Kjelsås. Men selv om foreldrene ikke hadde spesielle ideologiske motforestillinger mot verken NRKs «Halvsju» eller farge-TV, så måtte Stø se på «Pelle Parafins Bøljeband» og annet gøy i svart-hvitt helt fram til 1983. Stø tror rett og slett ikke de hadde råd til farge-TV før da.
– Det var jo dette med ml-bevegelsen at det gikk veldig mye penger til Klassekampen. Rotasjonspressa skulle jo ha sitt! sier Stø, som husker at hun på lørdager pleide å se på «Gomorron Sverige» på svensk TV – i svart-hvitt.
– Det var urtråkiga menn som var grå, hadde dress og slips og snakka om veldig kjedelige ting, men på slutten var det alltid en tegnefilm-snutt. Jeg var altså villige til å lide meg gjennom halvannen time med kjedelige, svenske, gamle menn for å få fem minutter med Hakke Hakkespett, slår Stø fast.
Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)
Tøff i trynet
Men det var et ungdomsprogram på NRK hun så som 11-12-åring som ga henne en uimotståelig trang til å melde seg inn i SOS Rasisme. Før det var hun mest opptatt av ballett, sang og fiolin.
– Det var noen på TV som sa de ville starte SOS Rasisme. «Det ser gøy ut, det vil jeg være med på», sa jeg. Da sa faren min: «Vi kan gå på møte du og jeg, om to uker». Så gjorde vi det, og vi var også med på å starte et lokallag for Grefsen og Kjelsås, der vi bodde, sier Stø, som bodde i Midtoddveien på Kjelsås fram til hun var 16.
Da hun gikk på borgerlig konfirmasjonsundervisning som 15-åring, fikk hun en ny venninne som var «veldig tøff i trynet» og som mente hun burde melde seg inn i Kvinnefrontens jentegruppe. Det gjorde hun, og året etter flyttet hun hjemmefra for å bli husokkupant.
– Foreldrene mine var nok litt stolte over dette, men sikkert også litt fortvilte og frustrerte, sier Stø, som mente det kunne gått skikkelig dårlig med skolegangen hennes. Men det gikk likevel ganske bra, og da hun 23 år gammel ble gravid, bestemte hun seg for å ta en god utdanning slik at hun kunne forsørge datteren, som fikk navnet Frida. Det ble slutt med barnefaren etter et år, og i hverdagen var det bare de to, selv om faren hele tiden har vært med i bildet.
– Graviditeten var uplanlagt, men ikke uønska, sier Stø, som fikk oppleve at historien gjentok seg da datteren ble 16 år. Da ville hun også henge på Blitz, slik moren hadde gjort, og okkupere hus.
– Da sa jeg: «Du må gjerne okkupere hus, men det får bli i helger og ferier. På hverdager skal du komme hjem, spise mat, dusje, sove i seng og gå på skolen».
– Og det godtok hun?
– Ja, det gjorde hun! Hun er ikke på Blitz nå lenger, da. Nå er hun 28 år, sier Stø, som forteller at når mor og datter og datter møtes i dag, er det for gjøre fredelige ting som å gå tur i skogen eller besøke museer. Eller: De demonstrerer sammen, for Palestina og kvinnefrigjøring.
– Og noen ganger drikker vi bare vin og skravler. Det er jo ganske hyggelig, da, å kunne henge med sitt eget barn og skravle og drikke vin! Hver generasjon må finne sin vei, og jeg ser ikke helt poenget med at man absolutt skal gjøre det store opprøret mot sine foreldre. Jeg liker at vi er venner.
– Du hadde jo selv sekstiåtterforeldre som gjorde det helt store opprøret?
– Ja, og de banet jo vei for oss andre.
– Ml-erne støttet jo også autoritære regimer, som begikk folkemord?
– Ja, mens høyresida støttet Vietnamkrigen. Det var mye dumme folk på den tida! Men dette har nok gjort meg litt forsiktig med å ha veldig bastante tanker om politiske forhold i andre land. Jeg støtter helt klart Palestina, og det er selvsagt å være imot imperialistisk utenrikspolitikk. Men folk som sitter på avstand og uttaler seg veldig bastant om hva som skjer her og der, da tenker jeg ofte: «Det der veit du faktisk ikke».
Lars West Johnsen: Vi som elsker Amerika
I kampmodus
Om ikke lenge kommer dugnadsgjengen hit til Ottars kontor for å pakke blader, og snart står altså enda et 8. mars-tog for døren. Det virker ikke som om Ane Stø har tenkt å slutte med å være en rød klut med det første. En nær kollega i Ottar forteller at selv om Stø kan virke rolig og nærmest litt sjenert i noen sammenhenger, så blir hun en annen når hun er i kampmodus. «Hun er uredd, og lar seg ikke kue av verken sure gubber som kommer med kvalme kommentarer, eller bøllete politi som vil ta megafonen», sier hun. «Og hvis noen sier: Hva om vi kler oss ut i skjelettdrakter og lager demo utenfor den strippeklubben? Så svarer hun ja uten å tenke seg om».
Kollegaen sier også at Ane Stø er som navnet sitt. Stø. «Hun er stødig, og du kan alltid stole på henne. Hun har ryggen din, og svikter aldri».
– Jeg har hørt folk si: «Jeg er feminist, men jeg er ikke så ekstrem som Kvinnegruppa Ottar»?
– Ja, den der har jeg også hørt mange ganger! sier Stø ubekymret.
– Har det kostet deg noe, å være «hatobjekt nummer en»?
– I motsetning til det jeg skreiv om 30-årsjubileet, så er det på ingen måte det som driver meg, å være en rød klut. Det er heller dette med å få til noe sammen med andre, samholdet, fellesskapet. Det er noe jeg virkelig syns er gøy. Jeg har nok en stor evne til å tåle dritten. Men jeg hadde jo ikke gjort dette på egen hånd! Jeg hadde aldri gjort dette aleine. Når jeg får dritt, så er det fordi jeg representerer noe annet eller noen andre enn meg sjøl. Det gir jo en helt annen ryggrad og mye tjukkere hud.
– Det handler om rollen du har tatt, som Ottar-leder?
– Ja, det er rollen, på vegne av et fellesskap. Men som da vi sto utenfor et bordell på Olav Ryes plass, da var det noen som kasta kaldt vann på oss om vinteren. I Stavanger var det en gang noen som helte kokende vann på Ottar-gruppa der.
– Men når du sier du er leder for Kvinnegruppa Ottar, kan folk bli provosert bare av det?
– Folk er jo stort sett forferdelig høflige. Det er veldig sjelden noen sier stygge ting to my face. Selv om de sikkert tenker sitt!
Les også: Ekspert: – Kan ikke stole på det Trump sier om Nato (+)
---
Ane Stø
Født 7. april 1973 i Oslo, oppvokst på Torshov og Kjelsås samme sted, med foreldre og en yngre søster.
I dag bosatt på Torshov. En voksen datter.
Utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo, og har arbeidet i Nav i en årrekke. Jobber nå i Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Har vært aktiv i Kvinnegruppa Ottar siden de brøt ut av Kvinnefronten i 1991.
Har ledet Ottar siden 2009.
Deltar som vanlig i 8. mars-toget i Oslo, og skal holde en av appellene på Youngstorget.
---
---
Fem favoritter
Film/TV-serie: Akkurat nå er jeg på siste sesong av «White Lotus», definitivt en av favorittene.
Bok: «Det annet kjønn» av Simone de Beauvoir.
Musikk: Lar stort sett andre bestemme.
Mat: Lunsj og middag!
Sted: Liker variasjon, men Oslo er best i lengden.
---
