Vinden blåste så kaldt over Youngstorget i det vi nærmet oss Folkets Hus og LO-lederens tradisjonsrike kontor, så hodeplagg virket høyst påkrevd. Men i heisen på vei opp til åttende etasje kom lua av. Nå står journalisten plutselig foran Peggy Hessen Følsvik (64) med denne lua i handa, og prøver seg med en liten vits om det.
– Du trenger ikke stå med lua i handa her. Det trenger man ikke gjøre når man kommer hit, sier LO-lederen med et smil.
Rådgiveren kommer hastende inn med kaffe til oss.
– Altså, kaffemaskinen streika, og det ble noe tull, men her er i alle fall litt kaffe …
– Her skjenner vi ikkje på ting som streika, spøker Peggy Hessen Følsvik på sin rimelig intakte sunnmørsdialekt, oppvokst som hun er ved flystripa på Vigra utenfor Ålesund.
– Ja, her inne har vel kanskje «streik» en god klang?
– Ja, her venter vi bare til det går over!
Les også: Kuler, krutt og skattekutt
Makt og avmakt
I sin tid, i alle fall om vi går minst 150 år tilbake, ble jo fagbevegelsen og LO dannet nettopp for at ikke vanlige arbeidsfolk skulle stå der med lua i handa foran sine arbeidsgivere. Arbeiderklassen ble skaltet og valtet med før de begynte de å organisere seg. De første streikene kom, og med årene kjempet fagbevegelsen fram viktige reformer som åtte timers arbeidsdag, arbeidsledighets- og syketrygd og betalt ferie.
En gang var altså vanlige arbeidsfolk i Norge avmektige. I dag bruker vi gjerne ordet «mektig» om LO, landets største arbeidsorganisasjon med over en million medlemmer, og ikke minst: Om LOs leder, som i tillegg spiller en viktig politisk rolle i Arbeiderpartiet. Og kanskje er det nettopp denne siste vinteren, før hennes siste lønnsoppgjør som leder og før hun går av i mai, at Peggy Hessen Følsvik virkelig har fått demonstrert LOs makt i det norske samfunnet.
Det er nok å nevne alt bråket rundt forhandlingene om avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), maktkampen med NHO, den voldsomme mobiliseringen for sykelønna, bruddet på trepartssamarbeidet mellom partene i arbeidslivet og staten, og LOs helt spesielle rolle når Jonas Gahr Støre kjempet for sitt politiske liv like før jul.
Les også: Erna: – Vi har et mål om bli størst
Total isfront
Akkurat nå er Peggy Hessen Følsvik i full gang med å lede de årlige lønnsforhandlingene på vegne av LO. Startskuddet gikk forrige fredag, og som vanlig ble hun avbildet sammen med sin motpart, NHO-sjef Ole Erik Almlid. De smilte begge strålende inn i kamera, sunnmøringen og trønderen, og man skulle ikke tro at det var full klinsj og total isfront mellom dem for bare tre måneder siden.
Nå har uansett oppgjøret gått til mekling, med endelig frist 1. april.
– Dette blir jo ditt siste lønnsoppgjør som LO-leder. Hvordan føles det?
– Nå er kalenderen helt smokke full helt til vi kommer til LO-kongressen i mai, så jeg har egentlig ikke tenkt å bruke så veldig mye energi på å kjenne på de tingene der. Det får komme etterpå, sier Følsvik.
– Sånn har jeg egentlig alltid jobbet: Jeg må ta den oppgaven som ligger først, og så bruker jeg all energi på det. Først er det tariffoppgjør, og så leder jeg jo valgkomiteen i Ap, sier hun.
For selvsagt har LO-lederen en finger med i spillet når det skal velges ledelse i Ap på landsmøtet i april. Akkurat nå virker det ganske klart at den før så svekkede Støre blir innstilt som partileder, sammen med nestlederne Jan Christian Vestre og Tonje Brenna. Men Følsvik må jo også finne en ny partisekretær, og sette sammen et nytt sentralstyre.
– Dette går stort sett døgnet rundt, så det å ha litt mer slack i kalenderen, og ikke minst litt mindre reising, det ser jeg fram til, sier hun.
– Alle kommer sikkert til å spørre deg i vår: Hva skal du gjøre etterpå?
– Jeg har ikke hatt tid til å tenke så veldig mye på det. Men det er masse arbeidsoppgaver rundt om på dette huset her, sier hun, og mener LOs hovedkvarter her i Folkets Hus.
– For jeg har ikke tenkt å slutte å jobbe, sier Følsvik med ettertrykk.
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Skeptisk til kyr
LO-lederen virker som typen som «alltid» har jobbet hardt. Ok, hun var kanskje ikke så veldig interessert i arbeidet hjemme på gården på Vigra, der hun vokste opp på 60-tallet sammen med foreldre og to yngre søsken. Unge Peggy var dessuten meget skeptisk til kyr, og mye mer interessert i musikk og bøker. Ifølge moren var hun den eneste av ungene som ivrig fulgte med på «søndagsoperetten» på NRK. Som tenåring likte hun Queen, Police og David Bowie, og ettersom disco var lyden til hennes ungdomstid på slutten på 70-tallet, bekrefter hun at hun godt behersket de John Travolta-inspirerte dansetrinnene.
I hjembygda drev man ellers med jordbruk, fiske og foreningsliv. Peggy var i korps, bestefaren var aktiv indremisjonsmann, mens moren hennes var i Senterpartiet. Hun var vara til Stortinget, fylkessekretær og leder av Senterkvinnene. Peggy hadde dessuten tre onkler som alle satt i Giske kommunestyre – som representanter for hvert sitt parti: Høyre, Venstre og Ap.
– Vi var jo en familie der det var åpent for diskusjoner. Jeg husker tilbake til søndagsmiddager og juleselskaper der diskusjonene gikk friskt. Og når bestemoren min synes det gikk over alle stokker og steiner, så satte hun ned foten og sa: «Nei, no e` det nok!»
Les også: «The Brutalist» En av årets aller beste filmopplevelser (+)
Sommernatt på Sunnmøre
Båndene til Sunnmøre er fortsatt sterke. Når Følsvik vil velge seg et favorittsted her i verden, sier hun: «En sommernatt på Sunnmøre – langt ute i havet». Men nå kommer likevel en avsløring som vil sjokkere alle sunnmøringer: Peggy Hessen Følsvik liker ikke regionens stolthet «Brennsnut» – en kjøttsuppe med erter, grønnsaker og iblant byggryn.
– Det er også min mors store sorg. Hun mener det er en brist i oppdragelsen.
– Men jeg trodde Brennsnut var veldig viktig for ditt folk?
– Nei, altså, det er jo en grønnsaksuppe med fårekjøtt oppi, og når du får det oppvarmet på tredje dagen, så legger det der fårekjøttfettet seg i ganen. Nei, det der …
Følsvik grøsser ved tanken. Så legger hun til, kanskje for å berolige sitt folk:
– Men potetball kan jeg være med på! Det er godt.
Les også: Eksperten advarer: Ikke gå i denne kredittkort-fella (+)
Slekter på mor
Da Peggy ble tenåring fikk hun også sin første sommerjobb, som bakkemannskap for Braathens på Ålesund lufthavn på Vigra, samtidig som hun meldte seg inn i sin første fagforening: Handel og Kontor.
– Den gangen var jo flyplassen på Vigra den største arbeidsplassen på øya. Det var jo veldig naturlig å tenke at det også var noe som du kunne velge som yrke. Jeg har tenkt mange ganger at det der var da ikke så fantasifullt; å se for seg luftfarten som yrkesvei, medgir Følsvik.
Da hun senere flyttet på hybel i Volda for å gå på videregående, fikk hun deltidsjobb på flyplassen på Hovden. Mens hun var i Volda døde faren brått av sykdom, bare 38 år gammel. Selv var hun 18.
– Men hva slags betydning fikk det, at du mistet faren din såpass tidlig?
– Da bodde jeg på hybel i Volda, så jeg var jo ikke hjemme. Men det fikk stor betydning for mor mi, for hun måtte jo ta over gården alene, sir Følsvik, som tror hun ligner mest på moren av type.
– Vi er ikke så like utseendemessig, men vi har nok mye av det samme genene i forhold til det å være engasjert. Hun er jo fortsatt en engasjert dame, nå driver hun og jobber i Pensjonistforbundet. Hun er fylkesleder i Møre og Romsdal, så hun er ikke helt ute av saker og ting, hun heller, ser du, selv om hun er 84 år.
Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025
Fra Vigra til Bodø
Veien fra flystripa på Vigra gikk videre inn i luftfarten og til Bodø, der Følsvik var med i første kull med utdannet kabinpersonale på Widerøes nye Dash-7-fly. Hun fløy utelukkende på ruter nord for Trondheim.
– Det var mye vær, ja! sier hun om å trafikkere de forblåste kystene i Nordland, Troms og Finnmark. Spesielt dramatisk ble det en gang de skulle lande i Hammerfest. Det var uvær, hjulene hadde frosset fast og ville ikke ut. Hun og piloten forberedte seg i all stillhet på nødlanding, uten å si noe til passasjerene. De sirklet en stund over byen.
– Vi måtte det for å kvitte oss med drivstoff og sånn. Det gjør man jo sånn at man ikke skal ha så fulle tanker hvis man skal nødlande.
– For da kan det bli brann?
– Ja, det kan jo det, så man må jo minimere risikoen. Men det gikk ikke så veldig lang tid før hjula kom ut. Vi kom i lavere luftlag og så smeltet det sannsynligvis inni der, forklarer Følsvik.
– Men du skal jo gå gjennom prosedyrer for å forberede å lande uten hjul. Du må fokusere på de arbeidsoppgavene du skal gjøre. Men det var en ganske dramatisk situasjon som jeg husker.
– Var du noen gang ordentlig redd?
– Vet du, jeg tror jeg var for ung til å være redd! Også var det veldig erfarne piloter vi hadde, som kom fra Twin Otter og plutselig skulle begynne å fly større fly, Dash-7, med flere motorer og kabinpersonal ombord. Men jeg kan ikke huske at jeg var redd.
Les også: Overtydelig at vår verdensorden er i trøbbel (+)
Kampen mot SAS
I mai 1988 inntraff dessverre en av de verste flyulykkene i norsk historie, da en Dash-7 styrtet i fjellet Torghatten ved Brønnøysund i Nordland. Alle de 33 passasjerene og tre besetningsmedlemmer omkom.
– Jeg kjente de som jobbet der, både hun som jobbet i kabinen og piloten. Men da hadde jeg sluttet i Widerøe, sier Følsvik.
For i 1988 var hun for lengst blitt etablert i Bærum med ektemann og to døtre. Hun jobbet på bakken for Braathens på den gamle hovedflyplassen Fornebu, og fortsatte å engasjere seg i fagbevegelsen, nå som tillitsvalgt for Norsk Kabinforening. I 1998 ble hun heltidstillitsvalgt, og i 2001 ble hun sentral i kampen for Braathens-ansattes rettigheter etter at selskapet ble kjøpt opp av SAS.
Saken verserte i rettssystemet i flere år og gikk helt til Høyesterett. Da vant de ansatte, og denne saken ble nok et slags gjennombrudd for Følsvik som fagforeningskvinne på landsbasis. Fortsatt nyter Følsvik godt av goodwill blant sine tidligere kolleger i luftfarten. Den kommer godt med når hun er sent ute til flyet på Gardermoen. Rådgiver Oda forteller om en tidsoptimistisk LO-leder som gjerne kommer trippende i aller siste liten, altfor sent ute til å sjekke inn bagasjen.
– Jeg har ofte hjertet i halsen, sier rådgiveren til Dagsavisen.
– Stort sett er jeg veldig presis når jeg skal gjøre ting, sier Følsvik selv.
– Men jeg liker ikke å rusle. Jeg vil helst at ting skal gå effektivt.
– Så en søndag hvis det er fint vær, så er du ikke den som bare rusler rundt uten et mål?
– Nei, da tar jeg på meg treningstøy og så går jeg fort. Jeg og mannen min krangler av og til, for han liker å sykle av gårde uten mål og mening. Jeg blir altså så frustrert av det. Jeg må vite hvor vi skal hen. Jeg må ha en plan!
Les også: Nordmenn vil heller ha sterkere forsvar enn skattelette
Tung tid
Først i 2013 begynte Peggy Hessen Følsvik å klatre i LO-systemet. Da kom hun inn 1. sekretær, og ble nestleder fra 2017. Hun kom inn i LO-ledelsen samtidig med LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, og i fire år arbeidet de to tett sammen. Han satt her inne på dette kontoret i åttende etasje, hun på nestlederkontoret rett ved siden av.
– Han kom fra Fellesforbundet, og jeg fra Handel og Kontor. Vi kom begge fra privat næringsliv og hadde ganske lik bakgrunn. Vi har alltid jobbet veldig godt i lag, men kanskje spesielt i den krevende tida som covid var, sier Følsvik, og tenker på årene 2020–2021.
Men midt i et møte, midt i pandemien, den 9. mars 2021, fikk Følsvik beskjed om at Hans-Christian Gabrielsen var død, bare 53 år gammel. Dødsfallet sendte sjokkbølger inn i LO-systemet, og Følsvik ble i all hast konstituert som LO-leder. Det første hun sa til pressen etterpå, var: «I dag våkna ikkje Hans-Christian i senga si».
Ikke lenge etter begravelsen begynte Peggy Hessen Følsvik arbeidet med sitt første lønnsoppgjør som LO-leder. Da fikk hun god bruk for at hun hadde jobbet så tett med Gabrielsen, og for det som må være hennes livsmotto: Arbeidsoppgavene først, resten tar vi etterpå. Året etterpå ble hun formelt valgt til LO-leder.
Til topps
Det er i denne måneden akkurat fire år siden Følsvik gikk helt til topps i LO på trist og uvanlig vis. Uvanlig var det også at det ble streik i et mellomoppgjør, to år senere, og da Peggy Hessen Følsvik før jul brøt trepartssamarbeidet med NHO, var det første gang. Det hadde heller aldri skjedd før at LO-lederen nektet å komme på NHOs årskonferanse tidlig i januar, men heller valgte å demonstrere mot NHO på utsiden. LO-forbundene mobiliserte med faner og spesialkomponerte protestsanger mot NHO-sjef Ole Erik Almlid og det de mente var NHOs forsøk på å ta fra dem sykelønna.
– Det synes jeg var en god markering, sier LO-lederen fornøyd.
– Det passet oss veldig bra at denne årskonferansen var akkurat på det tidspunktet. Det er lite som gjør meg så stolt som når LO-familien virkelig mobiliserer sånn som vi gjorde. Det er jo det som gjør meg så trygg på at LO fortsatt må være en kamporganisasjon, sier Følsvik, som fikk godord fra sine egne da hun i februar gjorde det kjent at hun ikke tar gjenvalg.
«Peggy Hessen Følsvik er en godt respektert leder i LO-familien og samtidig respektert hos arbeidsgiverne og myndighetene», skrev Dagsavisens kommentator Kjell Werner, og mente hun kunne vise til «mange gode resultater». Kommentatoren i Dagens Næringsliv mente på sin side at hun har vært en LO-leder som har dyrket konflikt. «Stålblå øyne, skarp retorikk», skrev hun.
– Det siste om at jeg har dyrka konflikt, det kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i, sier Følsvik.
– Vi har hatt et veldig tett samarbeid med arbeidsgiversiden, med NHO, først og fremst. Både gjennom covid, og også i ettertid. Det har vært en spesiell tid også, sier hun.
Hun nevner blant annet pandemien, påfølgende arbeidsledighet, og reallønnen som sakket akterut.
– Vi har jo også sett gjennom denne perioden at forskjellene mellom folk har blitt større. Da tenker jeg at det også er min oppgave som LO-leder å både være helt tydelig på det, og også kunne sette makt bak kravene når vi mener det er nødvendig. Så ja, vi har stått i noen tøffe konflikter, men jeg tenker at det har også vært helt nødvendig i forhold til den tiden vi har stått i.
– Du tenker at det er tida som har kalt på «skarp retorikk og stålblå øyne»?
– Ja, i grunnen.
Les også: Lydhørt: “Sly Lives!” dokumentarfilm om Sly & The Family Stone
Støy og drama om IA
Hun forsvarer også LOs måte å håndtere vinterens konflikt om IA-avtalen på, selv om det ble mye støy og drama. Hun mener fortsatt at det var NHO og arbeidsgiversiden som overraskende brakte sykelønna inn i forhandlingene, og som tråkla det til.
– Og når dette gikk så langt som det gjorde, og vi også opplevde at arbeidsgiverne, med NHO i spissen, valgte å sette LO på sidelinja i en sak som er så viktig for våre medlemmer, så var det så drøyt at det var rett og slett ikke mulig å gå videre uten å reagere krast, sier Følsvik bestemt.
– Og så er jo ikke dette en avgjørelse som jeg tar. Dette er jo et fellesskap i sekretariatet som legger sine strategier og som tar avgjørelsen på hvordan vi skal håndtere dette. Det var LO-familien samlet som valgte å gå til det veldig dramatiske skrittet som dette var å bryte forhandlingene og trepartssamarbeidet.
– Men noen uker over jul så ble dere enige. Men står det virkelig i den nye IA-avtalen at «vi lover å sverger at vi freder sykelønna i fire år?»
– Nei, det står ikke det. Men samtidig er det jo sånn at selv om noen nå prøver å si at nå har endelig Stortinget fått tilbake råderetten over sykelønnsordningen: Sånn har det jo alltid vært. Det som var viktig for oss var at denne avtalen skulle gjelde i disse fire årene. For de må faktisk nå ta en aktiv handling om de ønsker å endre den, ikke sant?
– Så det ligger en beskyttelse, mener du, i IA-avtalen av sykelønnsordningen?
– Ja, det gjør det. Selv om det ikke står det samme som det gjorde før, så er det en beskyttelse.
Les også: Uklok reaksjon fra Cecilie Hellestveit
– Sykelønna er politikk
De andre arbeidstakerne, YS, Akademikerne og Unio, har i varierende grad ergret seg over at LO i vinter har fått det til se ut som om de er sykelønna eneste, sanne forsvarere. YS-lederen har blant annet sagt til Dagsavisen at han mener LO politiserte sykelønna og gjorde en valgkampsak ut av det.
– Det skulle bare mangle. Sykelønna er politikk, sier Følsvik til dette.
– Det er en av de viktigste velferdsordningene våre. Hvis ikke det er politikk, så vet jeg nesten ikke hva som er det. Og det var jo en av de viktigste grunnene til at vi tok den kampen som vi tok, sier hun.
I kjølvannet av dramatikken kom det flere medlemmer til LO. I løpet av hennes tid som LO-leder har LO nådd over en million av dem. Det mener hun er en viktig seier som bidrar til å sikre LOs posisjon, også i fremtiden. Hun mener også at det er viktig for lønnsoppgjøret og selve modellen at LO forblir størst, selv om organisasjonen nå får skarp konkurranse fra Akademikerne, Unio og YS.
Les også: (+) Portrett: AUF-leder Gaute Børstad Skjervø er blid og forbanna
LO og Ap er lik sant
Hun er også helt overbevist om at LO må fortsette det nære politiske samarbeidet med Ap. Hun mener LO er tjent med det, og da særlig når de har Ap i regjering. Da noen interne opprørere i partiet ville kaste Jonas Gahr Støre, trengte han på sin side støtte fra LO.
Men da var mistenkelig stille fra Folkets Hus, og Støre måtte vente mange nervepirrende timer. Betydde dette at Peggy også ville kvitte seg med Jonas? spurte journalistene seg.
– Men jeg var jo på reise i Amazonas, hahaha! ler Følsvik.
– Det var dårlig nettdekning og dårlig telefondekning, og selv om jeg snakket med folka her på huset, var det vanskelig å få oversikt, sier Følsvik med latter i stemmen.
– Vi var midt inne i jungelen. Vi fløy ned til byen Brasília, og når vi landet der, så var klokka halv tolv om kvelden. Og da var det jo midnatt her hjemme, det var jo ingen som var våken, ikke sant? Det verste var at når vi sjekket inn på det hotellet, så var det heller ikke nettdekning der. Men jeg sto opp klokka halv seks morgenen etter for å få til et telefonmøte med Jørn Eggum i Fellesforbundet og Mette Nord i Fagforbundet, for å bli enige om hva vi skulle mene om det, sier hun.
– Men du hadde hele tiden tenkt å støtte Støre?
– Ja, vi har ikke hatt noen diskusjoner om at vi ikke skulle gjøre det. Men det var vanskelig å få oversikt, og det var heller ikke naturlig for meg å gå ut og mene noe sterkt om det før jeg fikk snakket med de to andre i sentralstyret. Det var ganske spesielt å lese da de kommentarene som kom i media på at dette hadde tatt så fryktelig lang tid.
Vi går opp trappen til 10. etasje i Folkets Hus for å ta bilder i sekretariatssalen. Snart skal Følsvik opp på veggen sammen med bildene av de andre tidligere LO-lederne. Hun ble den tredje kvinnelige LO-lederen, og den første som ikke het Gerd. Peggy er for øvrig oppkalt etter sin tante Petra hjemme på Vigra.
Følsvik viser oss klubba som hun bruker når hun leder møtene i LO-sekretariatet der ledelsen og forbundslederne sitter. Den kan hun for eksempel bruke hvis for eksempel Fellesforbundets Jørn Eggum begynner å bråke. Man tipper gjerne Eggum som hennes etterfølger.
– LO-forbundene har ulike interesser og kan bli uenige. Er det noen ganger vanskelig å samle dem?
– Ja, kommer det kontant.
– Men vi blir jo enige til slutt, sier hun.
Les også: (+) Portrett: Maria i lys og mørke
Sjokolade og LO-karameller
Når Peggy Hessen Følsvik går inn i lønnsforhandlinger, kjenner hun på en egen, konsentrert ro. Det hjelper også med sjokolade og LO-karameller hvis de blir sittende utover natta. Blir det mekling, som nå, kan det hende det blir pølse siste natta.
– Da har vi med pølsekoker og så setter vi den et sted sånn at lukten siver opp til NHO sine folk. Med det sier vi: «Vi har ikke tenkt å gå hjem! Nå spiser vi pølser og får nye krefter».
Når LO-lederen er ferdig på LO-kongressen i mai, kan det hende det blir mer tid til de tre små jentene hun er bestemor til. De vet kanskje allerede at bestemor fortsatt er skeptisk til kyr, selv om hun altså ikke er redd for verken NHO-sjefer, turbulens i arbeidslivet eller mulige nødlandinger i Hammerfest.
– Nei, kuer er fortsatt ikke favorittdyrene mine. Jeg hadde barnebarna mine sammen med meg på fjellet her nå i fjor sommer, og vi skulle gå forbi en stor kuflokk som gikk løst i fjellet. Jeg innrømmer at vi gikk en stor omvei rundt … Men da må man jo prøve å oppføre seg og ikke vise barnebarna at man er redd. Nei, jeg syns det der er skumle dyr, altså!
Les også: Guide til Krimfestivalen 2025: Jo Nesbø, Bernard Minier, Pascal Engman, Kristina Ohlsson
---
Peggy Hessen Følsvik
Født 12. november 1960, oppvokst på småbruk på øya Vigra utenfor Ålesund i Møre og Romsdal med foreldre og to søsken.
I dag bosatt i Bærum med ektefelle. To voksne døtre, tre barnebarn.
Bakgrunn fra luftfarten, med blant annet jobb som kabinpersonale i Widerøe og som bakkemannskap for det tidligere flyselskapet Braathens.
Ble heltidstillitsvalgt i Braathens i 1998, og nestleder i Handel og Kontor i 2004.
1. sekretær i LO fra 2013 til 2017. Nestleder i LO fra 2017-2021.
Konstituert LO-leder i mars 2021 etter Hans-Christian Gabrielsens død.
Formelt valgt til LO-leder på LO-kongressen i mai 2022.
Varslet i februar 2025 at hun ikke tar gjenvalg.
Medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, og leder partiets valgkomite som skal levere innstilling på landsmøtet i april.
Leder for tiden vårens lønnsoppgjør på vegne av LO.
---
---
Fem favoritter
Mat: Fisk og ordentlig potetball når jeg kommer hjem til Sunnmøre.
Musikk: Mye forskjellig, men i ungdommen likte jeg Queen, The Police og David Bowie.
Bok: Akkurat nå leser jeg en serie av den franske forfatteren Virginie Despentes som heter «Vernon Subutex».
Film/TV-serie: Jeg syns «Kompani Lauritzen» er veldig morsomt. Men vil gjerne trekke fram den fantastiske TV-serien «Pachinko», som følger en familie i Korea og Japan fra årene før 1. verdenskrig og frem til 1989.
Sted: En sommernatt på Sunnmøre - langt ute i havet.
---
