– Det sies at god omsorg kan reparere mye. Det er vår jobb. Vårt prosjekt. Gi vanvittig god omsorg, og barna et best mulig liv.
Det sier Astri (45), som sammen med sin ektemann Martin (48) har to fosterbarn. Ei jente på fire år og en gutt på 15 måneder.
Dagsavisen har valgt å anonymisere foreldrene og har utelatt deres etternavn i denne saken.
Til enhver tid venter cirka 30 barn på et fosterhjem i Oslo. Behovet er prekært for de aller minste barna fra 0–2 år. Akkurat nå venter åtte barn under to år i Oslo på et trygt fosterhjem. Seks av dem bor i dag i beredskapshjem, opplyser Barne- og familieetaten i Oslo kommune til Dagsavisen.
Årsakene til rekrutteringsproblemer med å skaffe fosterhjem er sammensatte.
– Det kan handle om at mulige fosterforeldre ikke har nok informasjon om hva det innebærer, og de kan være usikre på om de er kvalifiserte eller i stand til å takle utfordringene. Vi vet også at det kan være praktiske utfordringer med tanke på plass i hjemmet. Tiden vi lever i, med økte priser og uforutsigbarhet, kan også spille inn på vurderingen, sier Marit Blom, fagkonsulent enhet for fosterhjemsveiledning (EFOS), Oslo kommune.
– Vi kan gjøre en innsats
Dagsavisen besøker fosterforeldrene Astri og Martin hjemme på Hurumhalvøy, 45 minutter fra Oslo. Hun opprinnelig fra Porsgrunn, han fra København. Planene om å flytte fra Tøyen i Oslo og ut på landet ble en realitet, da paret for seks år siden fant huset og stedet de lenge hadde vært på utkikk etter.
Begge fosterbarna deres er fortsatt knyttet til, og under oppfølging, fra to bydeler i Oslo.
– Velkommen. Kom inn.
Fosterpappa Martin smiler i det han åpner døra. Jeg skal ikke påstå at det tok lang tid fra jeg ringte på til han var ved inngangsdøra – men lyden av lett løping i trappa, og rask plassering av foreldreenheten til babycallen i en stropp rundt halsen i det vi møtes, forklarer situasjonen.
– Nå har han sovnet. Forhåpentligvis får vi ro til å gjennomføre hele intervjuet.
Martin er i ett års permisjon for å ta seg av minstebarnet. Da fosterjenta, som nå er fire år, var på samme alder var det Astri som tok ett års permisjon.
Det er ikke tvil om at en aktiv fireåring bor i huset. Selv om alle legoklossene er samlet i en stor plastkasse på stuegulvet, er det også flere leker på spisebordet – ikke minst en lilla papirkrone med tallet 4 på. Nylig var ekteparets familie, fosterjentas mor og besteforeldre samlet for første gang til felles bursdagsfeiring.
– Det finnes barn som trenger et hjem. Som ikke har det så bra. Nå har vi nok plass, tenkte vi etter å ha kjøpt huset. Vi kan gjøre en innsats, sier Astri og forteller om hvorfor de valgte å bli fosterforeldre.
– Fosterhjemssystemet er gjennomsiktig og godt, slik jeg oppfatter det. Du er aldri i tvil om hva du går til. Oppfølgingen fra fagpersoner god, kontakten med barnas biologiske opphav sikres – det er noe jeg synes er fint og setter stor pris på, supplerer Martin, men legger samtidig til:
– Når det er sagt, har jeg de siste årene fulgt med på saker i media, samt gjennom fosterhjemsnettverket hørt om triste og voldsomme tilfeller hvor fosterforeldre kjemper for barna – og mot systemet. Jeg ser at disse opplevelsene og møter med systemet også er til stede.
Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)
– Det mest meningsfulle vi har gjort
Etter å ha deltatt på et informasjonsmøte, deretter skriftlig presentert seg selv og gjennomført forberedende opplæring til det å bli fosterforeldre, flyttet det åtte måneder gamle fosterbarnet inn hos Astri og Martin.
I utgangspunktet hadde ikke paret planlagt å ha to fosterbarn. Men da beredskapsmammaen til deres første barn plantet ideen om ikke den lille gutten også burde få komme til Astri og Martin – ble det slik.
– Vi vurderte … og konkluderte igjen med at vi har plass. Vi har ressurser, sier Martin. Hvorpå Astri følger opp:
– I tillegg tenkte jeg at hvis vi skal ha en til. Så var tiden inne til det nå.
Astri og Martin var fullstendig klar over at det er et stort behov for fosterhjem til tenåringer. Men også tydelige på at de ønsket et barn under skolepliktig alder.
– Vi har ikke barn selv, og dermed liten erfaring på utviklingen fra spedbarn til tenåring. Ønsket var å være med på de ulike fasene i et barns liv. Det ble også en helt naturlig del av vårt familieliv, da spørsmålet kom om fosterbarn nummer to. Eldste er en kjempestolt storesøster.
Når Dagsavisens journalist spør om tidsbruk rundt det å ha fosterbarn, kikker begge spørrende opp.
– Tid? Tiden vi bruker er jo ikke noe annet enn hvis du får egne barn. Er det en utfordring, kan man spørre seg om man har tid til å ha barn? sier Martin.
– Da førstemann hadde kommet til oss, tenkte vi ofte at dette er noe av det mest meningsfulle vi har gjort og brukt tiden på. Givende. Til tider krevende og slitsomt? Ja, men slik er det jo å ha små barn, sier Astri.
– Våre to barn er ikke mer tidkrevende enn andre barn på samme alder. Men selvfølgelig – vi må forholde oss til to barnevernskontorer og begge har samvær med sine biologiske foreldre en gang i måneden, i tillegg til barnas utvidede familie. Noen ekstra elementer er det jo, men siden vi er frikjøpt fra ordinært arbeid, føles det ikke særlig belastende, fortsetter Astri.
Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)
Skjerming og tilrettelegging
Bli fosterforeldre til spedbarn krever skjerming, tilrettelegging og ikke minst å jobbe med tilknytning, forteller ekteparet på Hurumlandet.
– Tilknytningsprosessen er kjempeviktig. Skjerming den første tiden gjør at man ikke bør involvere familie og venner. Det første halve året er krevende. Samtidig fikk vi gode råd fra fagpersoner. Jobben vi gjorde var helt klart en viktig investering, absolutt verdt det. Vi ser jo hvor fint begge utvikler seg, utdyper Astri.
Barn plasseres selvfølgelig ikke i fosterhjem uten grunn. Historiene som følger med og bakgrunnen for avgjørelsene, er tanker som naturlig kommer hos fosterforeldre.
– Samtidig er det på en måte konkret, her er det barn som har behov for en familie og kontakt med sine biologiske foreldre. Det gir et enda større ansvar for å gjøre alt vi kan for at de skal ha det godt, mener Martin og får følge av Astri:
– Vi har to barn som hver dag gir oss mye glede. Det er fantastisk å se hvordan begge utvikler seg. Samtidig kan jeg noen ganger kjenne på at det er en mor som ikke får oppleve dette. Et vondt bakteppe. Jeg har utrolig stor respekt og varme følelser for mammaene som ikke får ha barna sine hos seg.
Les også: Carte Blanche «How Romantic»: En sjelden fysisk kraftanstrengelse (+)
Barnevernet skal jobbe for tilbakeføring
Astri og Martin har altså to små fosterbarn. Åpenhet rundt deres livssituasjon er viktig, noe de tidlig begynte å snakke med eldstemann om. «Jeg er overbevist om at det beste er å fortelle hvordan livet er. Ikke vikle seg inn i en eller annen historie», er ordene Martin umiddelbart uttrykker.
Astri forklarer at fosterdatteren som nylig fylte fire år får høre hele sin livshistorie.
– Hun ser bilder av da hun lå i mors mage, fødselen og album fra sju måneder hos beredskapsmoren. Alt dette er jo en del av hennes liv. Ikke noe som plutselig skal «slippes» en dag.
Astri og Martin ble møtt med stor respekt og varme da familie og venner fikk vite at de skulle bli fosterforeldre.
– En liten ting, men det har vært noe usikkerhet fra enkelte om de skal gratulere oss eller ikke. Får du egne barn er gratulasjoner en selvfølge. Men det er innafor, jeg legger det i kurven for usikkerhet fra dem på hvordan man skal møte oss da fosterbarna kom, smiler Astri.
Da han var nybakt fosterpappa, fikk Martin flere ganger spørsmålet: «Skal hun bo hos dere for alltid?» Et betimelig spørsmål, men ikke like enkelt å svare på, forklarer han.
– Utgangspunktet er lovverket. Barnevernet skal jobbe for tilbakeføring. Så svaret er: Vi vet ikke. Det betyr at man må forholde seg til uvissheten om hun fortsatt er hos oss om to eller tre år. Jo, jeg har tenkt slike tanker – men det kan ikke styre meg. Skjer en tilbakeføring kan vi fortsatt være en ressurs for henne. Jeg må forholde meg til dagens situasjon. Gi alt. Barna fortjener ikke en «halvhjertet» pappa.
Usikkerhet rundt hvor lenge man får beholde fosterbarnet kan være en medvirkende årsak til at noen lar være å bli fosterforeldre, tenker Astri.
– Det blir å ta sorgene på forskudd. Jeg bruker ikke energi på noe som ikke er sikkert. Jeg forstår tankene om at barnet kan komme til å forlate fosterhjemmet gjør at noen holder igjen.
– Har du tenkt på å bli fosterhjem? Start prosessen. Ikke nøl. Gjør det! er Astris klare oppfordring.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Mangler fosterhjem til alle aldersgrupper
Marit Blom, fagkonsulent fosterhjemsveiledning i Oslo kommune, forteller at man er opptatt av å finne familier til barnet, ikke omvendt.
– Fosterforeldre kan komme med ønsker, det lytter vi til og forsøker å strekke oss etter. Det som er greit å vite, er at jo flere spesifikke ønsker man har, desto lengre tid kan det ta å få et barn i hus. Det hender vi utfordrer fosterforeldrene på ønskene, dersom vi ser at andre kriterier kan gi god match.
– Det har tradisjonelt vært lettere å plassere de minste barna, og vanskeligst å skaffe hjem til ungdommer. Situasjonen nå er at det er mangel på fosterhjem til alle aldersgrupper, også de minste. Vi trenger et større utvalg av fosterhjem for å kunne finne en god match, fortsetter hun.
– Vi opplever akkurat nå at de minste barna blir værende for lenge i midlertidige løsninger fordi det er vanskelig å skaffe fosterhjem til dem, sier Blom, og utdyper:
– En grunn kan være at vi vet lite om hva de minste barna bærer med seg, og hvordan den dårlige starten i livet vil prege dem. Mange krever mye omsorg og oppmerksomhet, og at man legger egne behov til side for en periode. Fosterforeldre kan også være bekymret for å knytte seg sterkt til babyen, og for hvordan de vil reagere hvis barnet skal tilbake til sine biologiske foreldre.
– Dere har et barn under to år som har bodd i beredskapshjem i 14 måneder, fordi det ikke er et annet alternativ. Målsettingen er opphold i beredskapshjem fra seks uker til maksimum tre måneder. Hva gjør dette med barnet?
– Barnet er under god og forsvarlig omsorg, og vil naturlig nok knytte seg sterkt til beredskapshjemmet. Etter så lang tid er det sårbart for barn å oppleve et nytt brudd. Barnet og fosterhjemmet har kompetente fagfolk rundt seg i denne prosessen, som jobber godt med å skape størst mulig forutsigbarhet og trygghet, svarer fagkonsulenten, og forklarer samtidig hva som kreves for å bli fosterhjem:
– Det aller viktigste er at man har tid, overskudd og evne til å gi omsorg og oppfølging. Man må ha alminnelig god fysisk og psykisk helse, stabil økonomi og bosituasjon. Om du er dømt for alvorlig kriminalitet, utelukker det muligheten for å bli fosterhjem. Man kan være enslig og bli fosterhjem.
Les også: Massiv norsk motstand mot Trumps politikk: – Skaper usikkerhet
– Viktig å få minoritetsfamilier på banen
Dagsavisen har tidligere skrevet om utfordringen med å finne fosterhjem til barn med minoritetsbakgrunn. Det er en situasjon fagkonsulent Blom kjenner igjen.
– Oslo har en stor minoritetsbefolkning, og mange av barna som venter på et fosterhjem, har en annen bakgrunn enn etnisk norsk. Å flytte til et hjem med kjent språk, kultur og mattradisjoner, kan bidra til en tryggere overgang for barnet. Det er derfor viktig å få minoritetsfamilier på banen, og vi jobber målrettet med dette.
– Hvordan når dere minoritetsbefolkningen?
– I samarbeid med Samarbeidsrådet for tros- og livssyn (STL), i tillegg har vi blant annet holdt informasjonsmøte i Rabita-moskeen. Vi er ute med informasjonsfilmer og brosjyrer på flere språk, og jobber også med tiltak for å øke tilliten til barnevernet og fosterhjemsordningen.
Les også: – Nå må vi diskutere om vi bør ha norske atomvåpen
Skal først lete i barnets familie og nære nettverk
Når det gjelder spørsmålet om hvor mange som får «godkjent søknaden om å bli fosterhjem», presiserer Barne- og familieetaten at de ikke godkjenner eller avviser søknader, men at det handler om hvorvidt man fullfører en opplæring og blir klarstilt… og at det er bydelen som vurderer om hjemmet kan passe til et konkret barn.
– Noen faller fra tidlig i prosessen, hvis de ikke oppfyller grunnleggende kriterier. Opplæringen er en prosess hvor både vi og fosterforeldrene får god tid til å finne ut om fosterhjemsoppdraget passer for dem. Ved endt opplæring kan vi anbefale dem til bydelen hvor barnet bor. Barnevernet er pålagt å lete i barnets familie og nære nettverk først, og noen ganger finner man en god løsning der, utfyller fagkonsulent Blom og fortsetter:
– Årsaken til at noen faller fra i prosessen kan være at de ikke oppfyller grunnkriteriene. Det kan også være at vi sammen med dem kommer fram til at de ikke er klare for oppdraget, eller at motivasjonen ikke er riktig, og at de kanskje ikke er på riktig sted i livet.
– Noen hevder prosessen for å bli fosterhjem tar for lang tid, og har et «trangt nåløye». Hvor lang tid tar det?
– Det vil variere, men vi regner ofte 4–6 måneder fra man starter prosessen. Det tar tid å gjennomføre lovpålagt opplæring, og det tar tid å bli trygg på at man tar en veloverveid beslutning. Et fosterhjem i familie og nære nettverk vil gå raskere.
Les også: Peggy Hessen Følsvik: – Sykelønna er politikk (+)
Utviklingstrekk i samfunnet utfordrer
Fagkonsulent Marit Blom ved enhet for fosterhjemsveiledning i Oslo kommune, tror forståelsen av hva fosterhjemsoppdraget innebærer, og hva barn i fosterhjem har behov for, har økt i befolkningen. Noe som betyr mer interesse. Samtidig gir enkelte utviklingstrekk i samfunnet utfordringer.
– Antallet familier med to voksne i full jobb har økt, flere lever svært aktive liv, og det er en økt bevissthet rundt rettigheter og betingelser dersom man skal gjøre noe annet, sier Blom.
– I bunn ligger fortsatt et ønske om å hjelpe et barn, men man ser det kanskje mer som et samfunnsoppdrag og forventer skikkelig kompensasjon for det, fortsetter hun og avslutter med følgende oppfordring:
– Bli fosterhjem er en beslutning som kan forandre både ditt og et barns liv på en dypt meningsfull måte. Det er en reise fylt med utfordringer, men også med utallige belønninger. Se et barn blomstre under din omsorg, vite at du har bidratt til deres trygghet og utvikling, er en følelse som er vanskelig å beskrive.
Les også: Åtte år gammel kom Ann Helen i fosterhjem: – Nå drar jeg til ingenmannsland, skrev hun
Les også: Regjeringen: Fosterforeldre får tjenestepensjon
Les også: Bufetat: – Utfordrende å finne fosterhjem til barn med minoritetsbakgrunn
