– Jeg har tre pulsklokker på meg. Det er ikke helt ro på dem før vi er tilbake.
Den tydelig spente mannen viser fram målingene. Klokka nærmer seg åtte en fredagsmorgen i januar. Parkert langs ei gate på Grünerløkka, står ei rekke grønnmalte SUV-er og pickuper. Sjåførene står rundt dem, småprater og tøyser. Noen er unge, de fleste er gamle.
Dagsavisen vet hvem de er, men av sikkerhetshensyn unnlater vi å ha med navnene deres.
En mann i ullue som er i ferd med å passere dem, stopper opp.
– Dere skal nedover igjen, ja? Jeg så dere her forrige gang også. Masse lykke til, sier han, før han stabber seg videre gjennom snøen.
24. februar er det tre år siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. I løpet av disse årene har den norske, frivillige foreninga Ukrainian Freedom Convoys (UFC) levert over 200 biler til ukrainske soldater.
---
Dagsavisen snakket med UFC i januar. Siden har mye skjedd. Flere europeiske land har møttes for å diskutere hvordan de skal møte det eksperter kaller USAs president Donald Trumps «alenegang» i de forsøksvise fredsprosessene.
Storbritannia har sagt at de vil sende britiske soldater til Ukraina, og Sverige har ikke utelukket å gjøre det samme. I Norge går debatten om norske fredsstyrker på ukrainsk jord: Statsminister Jonas Gahr Støre mener det er for tidlig å snakke om, mens MDG, Venstre og Høyre er tydelige på at Norge bør bidra.
På Trumps eget sosiale medium Truth Social 20. februar, kalte Trump Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj for en diktator. Nå frykter eksperter at USA vil trekke Ukraina-støtten tilbake.
---
Land i krig med blå himmel
Det startet med en brennende følelse av at noe måtte gjøres. Ukrainian Freedom Convoys grunnlegger og leder, Ole Kvåle, forteller at han forsto at noe var i ferd med å skje.
– Det fantes vestlig etterretning om at Putin skulle ha bestemt seg for å angripe, men det kom likevel som en overraskelse på meg da de gjorde det. Jeg ble grepet av en følelse av dyp urettferdighet, og tenkte at dette ville jeg gjøre noe med.
Å skulle donere penger til organisasjoner holdt ikke, det dekket ikke behovet Kvåle kjente på.
– Jeg måtte gjøre noe praktisk. Den ukrainske ambassaden i Oslo la ut et skjema man kunne fylle ut, og jeg skrev at jeg kunne delta på transportoppdrag, at jeg kunne kjøre ned til grensa, men ikke krysse. Jeg var heller ikke interessert i å bidra til det berget av klær som hopet seg opp ved grensa.
Kvåle, som til vanlig jobber som advokat, tok sin egen bil, en gammel Renault, og spurte en kompis om å bli med. Så fylte de bilen med walkietalkies, pc-er og lignende. Bare en måned etter krigen for alvor brøt ut, la de i vei nedover.
Selv om han på forhånd hadde sagt at han ikke ville krysse grensa til Ukraina, endte det slik likevel.
– Himmelen var like blå på andre siden. Fuglene kvitra, folka var de samme. Man kunne ikke se eller høre risikoen, den lå bare der som en tanke i hodet.
I morgengry, på dårlige veier, mens skodda lå lavt.
– Inn i det ukjente, i et land som er i krig. Det var en spesiell følelse, som sementerte mitt ønske om å bistå. Hadde jeg blitt sittende hjemme, hadde ikke det engasjementet festet seg sånn. Etter at vi kom hjem igjen, tenkte jeg at dette vil jeg gjøre mer av. Men på en annen måte, sier Kvåle.
---
Ukrainian Freedom Convoys
- Norsk forening, stiftet september 2023.
- Samler inn penger til kjøp av brukte biler i Norge, klargjør dem og kjører dem til Ukraina, der de blir levert til ukrainske soldater.
- Bilforespørsler kommer direkte fra soldater, eller via frivillige.
- Mottakerne av bilene er utelukkende soldater i den ukrainske hæren, og tilknytningen må dokumenteres.
---
Les også: Ekspert om norske soldater i Ukraina: – Ikke helt utenkelig
Treffer mange ukrainere underveis
UFC-leder Kvåle lovet før januar-turen å oppdatere Dagsavisen underveis, i hvert fall til de kom til Lviv.
Når vi får kontakt med Kvåle, forteller han at kolonnen med de elleve, grønnmalte bilene er på en polsk motorvei.
– Alt har gått på skinner så langt, sier han over telefon.
Siden de forlot Oslo morgenen før, har de kjørt gjennom Sverige og tatt ferje derfra til Polen.
På ferja møtte de på noen ukrainere. De hadde vært i Sverige og skaffet seg en ambulanse som de nå skulle ta med tilbake til hjemlandet. UFC møter ofte ukrainere på disse turene.
– Jo nærmere vi kommer Ukraina, jo hyppigere møter vi på dem. Det hender de kommer bort til oss noen ganger på bensinstasjoner og takker oss for støtten, forteller Kvåle.
Så avsluttes den lille statusrapporten, og kolonnen fortsetter mot målet. Etter planen skal de være fremme søndag kveld, men før midnatt.
Møter skepsis hos polsk grasrot
Å komme seg over grensa fra Polen til Ukraina kan være komplisert, og ikke minst tidkrevende. Det legger et ekstra press på kolonnen, forteller Gisle Brøvig. Han har fungert som kolonneleder på deler av turen.
– Man er nødt til å være fremme i Kyiv i god tid før midnatt, for da er det portforbud og hele landet stenger. Det er sensitivt på denne grensa. Ukrainske tollmyndigheter er imøtekommende, men det er ikke alltid like enkelt ut fra Polen, forteller han.
For selv om Polen på et politisk plan støtter Ukraina, opplever sjåførene at det ikke nødvendigvis gjelder for hver enkelt innbygger, eller toller.
– Det er ikke alltid de er så samarbeidsvillige. Plutselig tar de lunsj i to og en halv time.
UFC-leder Kvåle sier det blir tydelig for dem at den polske tollen ikke prioriterer de som skal inn og hjelpe ukrainerne.
– I fjor hadde polske bønder og lastebileiere satt opp en blokade ved innfarten til grenseovergangen. De ville sperre for trailere, så vi som hadde små biler ble geleida inn på lokalveinettet, på en alternativ vei til grensa, sier han.
Blokaden skyldtes sinne blant polske logistikkselskaper og bønder over økt ukrainsk eksport via landeveien i Polen, i kjølvannet av den russiske invasjonen. De mente ukrainske konkurrenter underbød dem.
– Holdninga blant de polske grensevaktene den gangen var usedvanlige arrogant. De lokale protestene hadde nok smitta over på dem, tror Kvåle.
Les også: Trump antyder at Zelenskyj har skylda for krigen
– De er alvorstunge
Det er søndag ettermiddag, og igjen ringer Dagsavisens journalist til kolonnen. Nå er både den polske og den ukrainske grensa krysset. Kolonnen har blitt delt i to: Tre av bilene ble igjen i Lviv, mens resten har kjørt videre mot hovedstaten Kyiv.
På telefon fra Lviv forteller Kvåle at de tre kjøretøyene nettopp har blitt hentet av ukrainske soldater. Den ene bilen, som etter planen skal ombygges til ambulanse, fikk problemer med kløtsjen bare en halvtime tidligere. En lokal mekaniker skal se nærmere på den.
Kvåle har vært med på disse turene fra start. Likevel merker han seg en litt annen stemning i Ukraina denne gangen.
– Soldatene vi snakker med virker litt preget. De er alvorstunge. Samtidig er de utrolig takknemlige for all hjelpa de får fra frivillige i Norge. De sier de er glade for at de ikke har blitt glemt, og at noen helt oppe i Norge tenker på dem, forteller han.
De tusenvis som tenker på dem
Fra den første turen ned, og til nå, har som nevnt over 200 biler blitt kjørt ned av UFC, og overlevert til ukrainske soldater. I kulissene kryr det av bidragsytere.
For kjøringa er bare sjarmøretappen, forteller Kvåle oss.
Siden 2022 har foreninga Ukrainian Freedom Convoys samlet inn 10 millioner kroner. Facebook-gruppa deres er på over 3000 medlemmer. Det er mange som ønsker å bidra.
Det er dugnader og auksjoner. Dokumenter som må fylles ut. Kjøreruter som må tegnes opp, og biler må kjøpes inn fra rundt om i Norge. For det er bilene de har landet på at de bør hjelpe med, etter å stadig ha forhørt seg med ukrainere på turene sine.
Trenger soldatene et aggregat, kan det kjøpes på samme måte som i Norge. Er det uniformseffekter de er i beit på, finnes det butikker for det.
– Men det ukrainske bilmarkedet er veldig lite tilgjengelig, det samme gjelder for Polen. Mange ukrainere drar til Norge, Sverige og Baltikum for å kjøpe biler, men det er mye greier med omregistrering. Bilene er noe av det de trenger aller mest.
Tunge militære kjøretøy blir brukt ved fronten, men det er stadig behov for å fylle opp forsyninger, mat, utstyr og ammunisjon. Da trengs vanlige biler, forteller Kvåle. Og gjerne dieselgjerrige.
– Mange av bilene blir brukt til evakuering av skadde, og folk har bodd i dem. En av bilene ble kjøpt på Vestlandet en plass, og kjørt ned til Oslo av tanta mi. I Oslo ble den malt, og kjørt til Ukraina, for så å havne ved fronten som dronesentral.
Selv om de altså hadde med seg elleve biler ned til Ukraina i denne omgangen, dekket ikke det behovet.
– Vi hadde over 40 forespørsler fra ukrainske soldater, sier Kvåle.
De stadige etterspørslene UFC får, er bare noen av mange. Også andre organisasjoner kjører biler til Ukraina, blant andre Fritt Ukraina, som siden oppstart har levert over 300 kjøretøy.
Les også: Ekspert om «fredsnøkkel»: – Da får Putin og Trump seg en overraskelse
Ikke uten risiko
15 kolonner har kjørt ned til Ukraina siden UFC startet arbeidet sitt. Hvor utsatt sjåførene har følt seg, har gått i sykluser, sier kolonneleder Gisle Brøvig.
– Ukraina er jo i en fullskalakrig, men det betyr ikke at det er like stor trussel hele tiden. Noe av problemet er at det er ganske kaotisk. Det er ikke alle der nede som vet hva som skjer til enhver tid, eller hva trusselbildet er helt nøyaktig.
Under denne turen, fortalte ukrainere de møtte på veien forskjellige ting. Noen sa det hadde vært rolig en stund, mens andre sa det var mye aktivitet.
– Da vi var der i november, gikk flyalarmen oftere. Den amerikanske ambassaden i Kyiv kom da med en særlig advarsel, noe jeg aldri har opplevd før. De stengte ambassaden og beordra alle amerikanere til bomberom, dersom flyalarmen gikk. Da den så gikk, merka jeg at stemninga endra seg. Det føltes som en skarpere situasjon, sier Brøvig, og fortsetter:
– Men vi sto i lobbyen på et hotell og snakket med noen ukrainske frivillige som også var i militæret. De ensa det nesten ikke. Han ene sa at nei, Kyiv, det er supertrygt. Så sa en annen at vi skulle gå en tur. Det syntes jeg var ubehagelig. Flyalarm, noen smell i det fjerne, og så gikk livet liksom videre. I bybildet en halvtime senere var alle tilbake. Folk satt på kafé og drakk kaffe, gikk tur med hund og barnevogn.
Opplevde luftangrep
For Kvåle er det også noe annet som surrer og går i bakhodet når de er på tur. Den «kjedelige, dagligdagse» risikoen, som han kaller det, som plutselig blir forsterket.
– Vi kjører langt i eldre biler, i høyere hastighet enn vi er bant til her, i en helt annen kjørekultur. Forbikjøringer som ville havnet på forsida av VG her i Norge, er helt vanlige der. I fjor sommer, de siste tre kvarterene inn til Kyiv, talte jeg tre påkjørsler bakfra. Bilretalert risiko er nok den største. Den risiko som handler om krig, er uflaks, sier han, og legger til:
– Ser en på nyhetsbildet, så har ikke frivillige fra Vesten som har kjørt opplegg som oss, vært utpekt som mål, eller blitt drept. På frontområdet er det et helt annet risikonivå selvsagt, men der er jo alt som beveger seg lovlige mål i russiske øyne.
Men Kvåle har opplevd det å være i Kyiv under kraftige luftangrep. Første gang han gjorde det, var mai 2023.
– Da var det missilangrep og Shahed-droner. Det er et ganske intenst lyd- og lysbilde, når det ukrainske luftforsvaret prøver å skyte ned dronene. Man kunne høre en sånn motorgressklipperlignende dur fra de Shahed-dronene som kom innover, og det var kraftige smell. Det ble straks litt mer intenst da.
Shahed-droner, også kalt kamikazedroner, er fullastet med eksplosiver. De er programmert til å kretse over målet før de stuper ned og eksploderer.
Den skumleste opplevelsen hadde han imidlertid i fjor sommer.
– Jeg var med en organisasjon for å besøke soldater ved fronten. Vi kjørte i en bil, og plutselig hørte jeg en summelyd utenfor for bilen. Da ble jeg stressa, for jeg var sikker på at det var lyden av en FPV-drone.
FPV står for «first person view», hvilket betyr at de som styrer den ser dronens perspektiv direkte gjennom briller med integrert skjerm. De brukes blant annet til rekognosering, identifisering av mål, og direkte angrep.
– Men det var bare et annet ukrainsk kjøretøy, sier Kvåle.
Konstant behov
Når sjåførene kommer tilbake fra turene, starter umiddelbart arbeidet med å kjøpe inn og klargjøre flere biler. Og de er helt avhengige av donasjoner.
– Organisasjonen vår er frivillig, ingen tjener penger på det, sier Gisle Brøvig, som bruker feriedagene sine på turene.
Nå, tre år etter Russland invaderte Ukraina for fullt, mener Brøvig at vi stadig må påminnes om det som skjer.
– Vi er ikke så langt unna Russland, men vi er langt unna krigen. Det forsvinner fort ut av folks bevissthet. For de som bor der, er det hver dag. Mer eller mindre hver dag går flyalarmen. Det er en skarp situasjon som er permanent, men det merker ikke vi som er her og klager på tre centimeter snø.
Han forteller at de får rapporter tilbake fra soldatene om at bilene fra Norge brukes i mange måneder, og noen har vart over år. Mens noen blir skutt og ødelagt av droner med en gang. Behovet for biler er konstant.
– Man tenker ofte i krig at dette fikser staten. Men forsvaret i Ukraina er i stor grad privatisert. Mange av de soldatene som er ute i skyttergravene får ikke den støtta de hadde forventa.
– Den de får fra frivillige organisasjoner som vår, kan for enkelte soldater være forskjell på liv og død.
Les også: Ukraina-samtalene: – Kan gi Saudi-Arabia legitimitet i andre fredsprosesser
Les også: Stort flertall sier nei til EU – og klart ja til EØS i ny måling
