Kvinner er nemlig i til dels stort overtall både blant de ansatte og blant dem som støtter miljøorganisasjonene.
I WWF Verdens naturfond er 69 prosent av de 71 fast ansatte, kvinner.
I spissen for dem står generalsekretær Karoline Andaur.
– Vi har ikke medlemmer, men faddere som støtter vårt arbeid gjennom økonomiske bidrag og ved å engasjere seg i kampanjene våre. I dag har vi 29.000 faddere, av disse er cirka 75 prosent kvinner, forteller Andaur.
– Konstant motbakke
I Greenpeace er Klimentina Radkova en av flere kvinnelige fagrådgivere i sentrale stillinger.
– Klimakamp er kvinnekamp, og som en ung kvinne med minoritetsbakgrunn føler jeg meg privilegert som får jobbe med å ansvarliggjøre staten, sier Radkova.
– Om bare et par uker møter vi staten i Høyesterett for andre gang, og jeg er veldig spent. Vi forsøker å stanse utbygging og produksjon fra tre oljefelt som Oslo tingrett har kjent ulovlige. Nylig har miljøbevegelsen vunnet i to lignende rettssaker i Storbritannia, så jeg er optimistisk.
Men i kampen for klimaet og miljøet, er det få seire på «walkover».
– Vi jobber mot veldig mektige interesser. Det er konstant motbakke, men det føles ofte som at vi ikke har noe annet valg, sier Radkova.
– Hvorfor er klimakamp kvinnekamp?
– Klimakamp er kvinnekamp fordi det er et faktum at kvinner verden rundt blir disproporsjonalt mer negativt påvirket av klimaendringer. Årsaken er at kvinner allerede er i en vanskeligere situasjon, både sosialt og økonomisk, særlig i mange land i det globale sør hvor klimaendringer rammer hardest. De er overrepresentert blant de fattige i verden og avhengig av naturressurser som blir stadig mer truet, svarer Radkova.
Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025
– Som noe feminint
Mangeårig leder i Framtiden i våre hender – Anja Bakken Riise, er enig i at klimakamp er kvinnekamp.
– Ja, i den forstand at kvinner er mest utsatt for konsekvensene av klimaendringene. Globalt står kvinnelige småbønder i front mot klimaendringene, sier Riise.
Kvinneandelen blant de 45 ansatte i Framtiden i våre henders fem fagavdelinger, er på hele 78 prosent. Samtidig er 62 prosent av de nærmere 50.000 medlemmene, kvinner.
– Hvorfor er kjønnsfordelingen så skjev?
– Når det kommer til ansatte, ser vi at det ofte er flere kvinner enn menn som søker på stillinger hos oss. Forskning på tvers av land viser at kvinner er stabilt mer opptatt av klima og miljø enn menn. Vi har ikke full oversikt over hva dette kan skyldes, men noen studier tyder på at menn frykter tap av maskulinitet ved å engasjere seg i klima, fordi klimaengasjement kan oppfattes som noe feminint, svarer Riise.
– Du slutter jo snart som leder i Framtiden i våre hender. Håper du at din etterfølger blir en kvinne?
– Jeg tror begge deler blir bra. Ja, vi trenger mange flere modige kvinner i lederstillinger, men vi trenger også skikkelige mannlige rollemodeller i klimakampen. Akkurat nå er det en skummel høyrevridning blant yngre menn, som fremmer individualistiske verdier om seg selv og sine først. Vi trenger flere menn som kan fremme verdier som fellesskap og solidaritet, svarer Riise.
Les også: Overtydelig at vår verdensorden er i trøbbel (+)
– Ganske mannsdominert
I Naturvernforbundet er 66 prosent av de 41 ansatte kvinner. Naturvernforbundet ledes av Truls Gulowsen, men begge de to nestlederne er kvinner, og det samme er generalsekretæren.
Naturvernforbundet har nå 5.254 flere kvinner enn menn, blant de snaut 42.000 medlemmene sine, men kjønnsfordelingen har ikke alltid vært slik.
– Da jeg først møtte Naturvernforbundet som tenåring i Natur og Ungdom, opplevde jeg organisasjonen som ganske mannsdominert, og det er noe vi har jobba aktivt for å jevne ut.
Det sier Pernille Hansen, Naturvernforbundets ene nestleder. Den andre heter Helene Ødven, mens Gro Holstad er generalsekretær.
– Nå har vi ganske god kjønnsbalanse blant våre 800 tillitsvalgte, en liten overvekt av kvinner blant medlemmer, og vi har også fått flere yngre medlemmer. Det er vi godt fornøyde med, fortsetter Hansen.
Blant fylkeslagene til Naturvernforbundet er det forresten fortsatt en mer tradisjonell kjønnsfordeling, får Dagsavisen opplyst. 13 av 15 fylkesledere er menn.
Apropos Natur og Ungdom – der består lederteamet 100 prosent av kvinner. Sigrid Hoddevik Losnegård er leder, mens Tale Løkeland Ryste og Eri Melhus er nestledere.
Les også: Eksperten advarer: Ikke gå i denne kredittkort-fella (+)
– Stemmer MDG og SV
Kvinnene er også i flertall – men ikke like markant, blant de ansatte i Sabima (59 prosent) Miljøstiftelsen Zero (58 prosent) og Greenpeace Norge (56 prosent).
Bellona er et unntak, der er 53 prosent av de ansatte menn, mens BirdLife Norge er selve mannsbastionen på miljøfronten, med hele 87 prosent menn blant «ansatte og kontaktpersoner».
For Johannes Bergh, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, kommer ikke kvinnedominansen i miljøorganisasjonene som noen stor overraskelse.
– Flere kvinner enn menn stemmer på typiske miljøpartier, særlig MDG og SV, og oppgir at klima- og miljø er årsaken til det, forteller Bergh.
– Under stortingsvalget i 2021 var klimasaken en helt dominerende årsak til hva kvinner – og da særlig unge kvinner, stemte. Da var det en markant forskjell mellom kvinner og menn.
– Hva kan være grunnen til denne kjønnsforskjellen?
– Det har lenge vært slik at menn er mer opptatt av slikt som økonomi og utenrikspolitikk, mens kvinner er mer opptatt av velferdsspørsmål og sånne ting, svarer Bergh.
Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)
Mindre viktig for menn
Marianne Aasen, seniorforsker ved Cicero senter for klimaforskning, bekrefter at det er forskjell på kvinner og menn.
– Vi ser i data vi har på oppfatninger om klima, handlinger, normer og holdninger til løsninger, at det generelt er stabile kjønnsforskjeller. Hovedbildet er at menn i mindre grad enn kvinner har oppfatninger i tråd med naturvitenskapen, og i mindre grad vil ha naturvern og utslippskutt, sier Aasen.
– Menn vil også i mindre grad enn kvinner, endre handlinger og forbruk selv, og støtter i mindre grad klimapolitikk og virkemidler (som kan bidra til utslippskutt).
Mari Teigen, leder for CORE – Senter for likestillingsforskning, viser til senterets store likestillingsundersøkelse «CORE SURVEY 2022».
– Her spør vi respondentene om en rekke ulike politiske saker, altså om hvor viktige eller uviktige disse sakene er. 68 prosent av kvinnene og 51 prosent av mennene svarer at klima er svært eller ganske viktig, opplyser Teigen.
– Er det noe som tilsier at miljøorganisasjonene bør forsøke å få en jevnere kjønnsbalanse?
– Ja, alle organisasjoner bør ha et aktivt forhold til skjevrepresentasjon – også miljøorganisasjonene. Og ja, det kan ha noe å si for hvilke saker som blir satt på dagsorden og prioritert, svarer Teigen.
Les også: Moren drept av far: – Vi må ta oppgjør med skammen
Ti år siden sist
For miljøorganisasjonene er det selvsagt alltid interessant hvem som er klima- og miljøminister. Siden årtusenskiftet har Norge hatt 14 statsråder med ansvar for klima og miljøvern. Bare fire av dem har vært kvinner. I år er det ti år siden sist vi hadde en kvinne (Høyres Tine Sundtoft) i denne statsrådsstolen. Så kan man spørre seg om det har noen betydning.
– Ville vi fått en annen miljøpolitikk med flere kvinner i førersetet? Det tror jeg, og det er noe å tenke på nå som det går mot stortingsvalg, sier Pernille Hansen i Naturvernforbundet.
Hun mener også at politikere «ikke gjør nok for natur og klima», og at «middelaldrende menn er overrepresentert», blant politikerne.
– Problemet er at politikerne ikke speiler samfunnet, snarere enn at vi gjør det, sier Hansen.
– Naturvernforbundet tar mål av seg å være en folkebevegelse for natur og klima. Da må vi naturligvis ha med oss alle kjønn og en bredde av bakgrunner.
Det er også Klimentina Radkova i Greenpeace opptatt av.
– Det er viktig å ha med så mange som mulig på laget – menn, kvinner og ikke-binære, sier hun.
Les også: «The Brutalist» En av årets aller beste filmopplevelser (+)
– Enormt vanskelig
Norge er – i større grad enn mange andre land, på etterskudd med å kutte i klimautslippene sine, selv om miljøorganisasjonene har pekt på behovet for flere og sterkere tiltak i årevis. Samtidig fortsetter nedbyggingen av natur for fullt, til tross for miljøorganisasjonenes advarsler om konsekvensene dette kan få. Kan mangelen på nok politisk handling ha noe å gjøre med at mannlige politikere kanskje ikke legger så mye vekt på hva kvinnelige miljøvernere foreslår?
– Nei, vi i WWF deler ikke denne oppfatningen, sier Karoline Andaur.
– Det er ikke hvem som leder de norske miljøorganisasjonene som avgjør om Norge har en sterk eller svak natur- og klimapolitikk, men politikerne som styrer landet.
– WWF er en viktig stemme i klima- og naturdebatten. Vi blir lyttet til fordi vi er kunnskapsbaserte og gir konkrete faglige innspill på hvordan Norge kan levere på sine klima- og naturforpliktelser.
Heller ikke Klimentina Radkova i Greenpeace, tror at det er en ulempe å være kvinnelig miljøforkjemper.
– Som resten av samfunnet har miljøbevegelsen historisk vært veldig mannsdominert, men det var faktisk enda vanskeligere å få gjennomslag for miljøsaker hos politikere før i tida, sier hun.
– Ja, det er enormt vanskelig å få politikerne til å slutte å snakke og begynne å handle, men det mener jeg handler mye mer om penger og de mektige interessene arbeidet vårt truer, enn det handler om kjønn.
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
