---
Hvem: Torill Stokkan (65)
Hva: journalist, forfatter, gründer og kulturentreprenør.
Hvorfor: Har satt fokuset på kvinnenes innsats under 2. verdenskrig, dessverre er temaet like dagsaktuelt.
---
Hei, for ti år siden var du med å produsere dokumentarfilmen som ble vist på NRK, «Kvinner i krig». Hvorfor ble ikke arbeidet og innsatsen kvinnene gjorde under 2. verdenskrig løftet fram tidligere?
– Aller først vil jeg si at det var Gunnar Bjerketvedt i Karivold Film i Fredrikstad som engasjerte meg inn i hans arbeid rundt kvinner og krig. Det var han som undret seg over hvorfor kvinnene ikke kom fram i denne viktige delen av historien vår. Og det var lett å svare ja til hans invitasjon, for jeg hadde lenge undret på det samme. Det var min farmor og hennes historie fra Rjukan, og det som skjedde rundt Tungtvannsfabrikken, som «inspirerte» meg.
– På hennes fang fikk jeg høre om da hun tok skiene fatt og la ut på vidda med «en kode» i hodet. En kode hun hadde fått overlevert muntlig en gang, og som skulle overleveres muntlig til motstandsfolk som lå gjemt på vidda. Og jeg fikk høre om dagen da hun gjemte to engelske soldater i matskapet. Dette åpnet, i ettertid, øynene mine for den glemte historien om kvinnene som engasjerte seg under krigen. Hvorfor det ikke har blitt løftet fram tidligere? Kvinner er ikke like brautende med sine historier som menn har vært og de niholder på sine taushetsløfter.
Hva var kvinnenes motiver for å involvere seg i krigen?
– Kvinner hadde, på lik linje med menn, lyst til å være med og engasjere seg i kampen om å frigjøre Norge. De ville bidra. Motivene var fred, barna og fedrelandet – og å få lov til å se sine ektemenn og kjærester som var ute i krigen igjen. Og de fant måter å bidra på som lurte og kanskje overrasket tyskerne noe. For tyskerne hadde liten tro på kvinner og deres evner generelt.
Er det fortsatt områder kvinner bidro med under krigen mange ikke kjenner til?
– Hvilke måter de bidro på er jo lite omtalt i seg selv, så det er mange som ikke kjenner til hva de egentlig bidro med. Kvinner var spioner, de trykket og utga illegale aviser, de gjemte våpen i barnevogner for å levere våpnene videre til motstandsgrupper. En kvinne la igjen sitt eget spedbarn midt på spisebordet i stuen for så å følge en gruppe mennesker over grensen til Sverige. Hun visste at hun kanskje ikke ville komme tilbake, men hun visste også at barnet hennes ville bli funnet – og at det ikke ville falle ned fra bordet siden det lå midt på. Og kvinner gikk milevis på ski innover snødekte vidder for å gi fra seg viktige koder eller beskjeder, som min farmor gjorde.
I år er det 80 år siden frigjøringen. Krigsseilernes historie beskrives som et mørkt kapittel. Kvinnenes krigshistorie enda mer i skyggen, hvordan kan denne delen av historien løftes fram?
– Ved å hente den fram. Ved å lage flere dokumentarer. Ved å skrive flere bøker. Ved å fortelle denne historien i historietimene på skolen. Forfatteren Elisabeth Lønnå har skrevet en fantastisk bok om akkurat kvinnelige krigsseilere og deres historie. «Sjøens kvinner – Ute og hjemme» heter den. Lån den på biblioteket. Likeledes har forfatter Mari Jonassen begått flere bøker hvor hun løfter fram flere kvinner som gjorde sin innsats under krigen. Hold historiene i live ved å være nysgjerrig på dem.
Mange etterlatte etter krigsseilere kjenner lite til historien. Hvordan oppfatter du dette er rundt kvinnene som gjorde en innsats under krigen?
– Det vi opplevde da vi laget «Kvinner i krig»-dokumentaren, var at det var ganske vanskelig å få disse eldre kvinnene i tale. De bar ennå på sitt «taushetsløfte» og tok dette svært alvorlig. Flere av dem hadde ikke engang fortalt familien sin om hva de bidro med under krigen. Vi måtte lirke disse historiene ut og fram. Og i dag er jeg svært glad for at vi fikk dem. For nær alle av de mange kvinnene over hele Norge som vi intervjuet til filmen vår, er nå døde. Men historiene deres lever.
Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)
Hvis det fortsatt finnes glemte og gjemte notater, historier og livsfortellinger som ikke har kommet fram. Hvordan skal man finne dem?
– Først og fremst spørre før det er for sent. Spørre eldre kvinner om de har historier å fortelle. Notere de ned. For disse tidsvitnene er i ferd med å forsvinne. Og med dem dyrebare historier. Det finnes også arkiver å dykke ned i. Men man må lete litt ekstra, for kvinnenes historier er ikke «førstesidestoff».
Jeg hørte nylig på NRK-podkasten om ukrainske Elena. Byen hun bor i ble okkupert av russerne, så tatt tilbake i motoffensiven. Hun føler at hun ikke kan dra, siden naboene trenger hennes hjelp. Hva forteller dette om kvinnens tankesett?
– At hun vil være med i kampen, bidra der hun kan. At hun føler ansvar og er bevisst på det som skjer. At hun vil ha fred.
Ukrainske Elena minnes sin mors historier fra 2. verdenskrig, hvor hun samlet på brødsmuler. Nå opplever hun det selv. En grusom realitet. Hvorfor har vi lett for å tenke at «historie er historie»?
– Jeg tror det ligger et håp her. Et håp om at historien ikke kan eller må gjenta seg. Men vi ser jo av dagens situasjon at så ikke er tilfelle.
Vår spaltist Sigrid Bonde Tusvik har gått hardt ut mot mannsdominansen i de fleste norske krigsfilmer. Hva er ditt ønske i planlegging og produksjon av nye norske krigsfilmer?
– At kvinner og deres historie får en like naturlig plass i disse filmene som menn. Hvorfor skulle de ikke det? Etter det vi vet i dag.
Over til våre faste spørsmål: Hva gjør deg lykkelig?
– Å gjøre research og å skrive boken jeg nå holder på med om Laura Cathrine Munch, Edvard Munchs mor. Det er sjelden jeg har gledet meg til å stå opp om morgenen, men nå spretter jeg lykkelig opp hver eneste morgen for å ta fatt på dette arbeidet. Det er lykke og takknemlighet på en gang.
Er det noe du angrer på?
– Ja. At jeg ikke fant en annen utvei, en «alternativ» behandlingsmetode – noe annet enn dagens psykiatri – som kanskje kunne ha reddet min eldste sønn fra å begå selvmord.
Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?
– Med en Pippi-kraft løfte de menn vekk og bort, de menn som nå herjer i vår verden og gjør den til et meget usikkert sted å være. Løfte dem ut av deres posisjoner, og få dem til å gi oss et løfte om å aldri mer å løfte sine våpen igjen.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?
– En god venn, Jan Kåre Fjeld, har gått og går for fred hele tiden. Jeg har et ønske om å gå sammen med ham og de andre under Fredsmarsjen som går hver onsdag i Gågaten i Fredrikstad. Det er et mål når tiden og livet gir mulighet til det. Jeg vil gå for fred.
Hvilke tre personligheter ville du invitert til middag?
– Trump, Putin og Netanyahu – hvis de i det hele tatt kan kalles «personligheter»? – og spurt hva de i helvete holder på med!? Hvilke tanker det er som driver dem til det vanviddet og det helvete de skaper i dag. Hva som får disse tre til å tenke at det er helt i orden å skade og å drepe uskyldige barn, kvinner, menn, dyr – og natur. Det er helt absurd for meg å tenke på at her, her går vi og samler inn søppel og plast fra strendene og kjører elbiler, mens krigsmaskineriet deres forurenser så vi knapt kan ane hvilke konsekvenser det får for jorda vår. Men jeg plukker fortsatt min plast … og «synder» med å kjøre dieselbil.
Hvem ville du ha stått fast i heisen med?
– Mannen min. Han er trygg, klok og rolig. Han er min klippe. Han ville ha funnet en utvei.
Les også: – Nå må vi diskutere om vi bør ha norske atomvåpen
Les også: – Var nesten umulig for krigsseilere å få krigspensjon
Les også: Peggy Hessen Følsvik: – Sykelønna er politikk (+)
