Det første offentlige badet, Christiania Bade- og Vaskeanstalt åpnet i 1861. Det var en storslått gave til byen fra den rike forretningsmannen Thorvald Meyer, som hadde stått for utbyggingen av Grünerløkka. Badet lå på samme sted som etterfølgeren Torvgatens bad. Bade- og Vaskeanstalten hadde 12 førsteklasses og 16 annenklasses karbad, og 40 vaskerom for vask av klær. Anlegget ble snart sprengt og flere bad kom til i byen; Enerhaugen bad åpnet i 1891, Sagene bad i 1900 og Bislet bad i 1920. I tillegg var det lagt dusjbad i Ryenbergveien og i Markveien.
Formålet med disse badene var å skaffe befolkningen muligheter for anstendig personlig hygiene. I år 1900 hadde svært få boliger egne baderom og langt mindre innlagt vann. I 1922 var det 58 000 leiligheter i Kristiania, 9 700 av dem hadde bad. Over 10% av badene var ikke i bruk, siden trangboddheten tvang familiene til å bruke badene som boligrom. Dette betyr at bare 16% av byboerne hadde tilgang til bad i hjemmet sitt. Offentlige bad var derfor helt nødvendige for de aller fleste.
Rundt første verdenskrig var Bade- og Vaskeanstalten i Torggata nedslitt og hadde et stort behov for oppgradering. I 1910 ble det solgt over 133 000 karbad, over dobbelt så mange menn som kvinner tok bad. I 1919 kunne man kjøpe førsteklasses karbad i eget rom med forværelse for avkledning til kr 1,50 eller andreklasses karbad, med avlukker for avkledning og to badekar i rommet for en krone. Menn tok førsteklasses bad hele åtte ganger mer enn kvinner. I tillegg kunne man vaske klær eller ta et enkelt folkebad. Antallet brukere bare steg i løpet av 1910-tallet, helt til Bislet bad åpnet i 1920 og avlastet det gamle badet en del. Dessuten hadde Bislet bad en svømmehall.
Noe måtte gjøres. I 1922 vedtok formannskapet å bygge nytt bad etter tegninger av arkitektene Morgenstierne & Eide. Det nye badet ble bygget i tre etapper, dels for at overgangen fra det gamle skulle kunne fungere så smertefritt som mulig og dels for å spre utleggene utover flere år. Karbadavdelingen mot Badstugata ble renovert først, resten av de hygieniske anleggene sto klare i 1925, sammen med fasaden mot Torggata. Den store nyheten, svømmehallen, ble først tatt i bruk i 1931.
Bruken av badene bare økte. I 1949 ble det tatt 732 242 bad i Oslo, de rimeligere badstue og dusj sto for omtrent halvparten. Menn sto stadig for en betydelig større andel av badene enn kvinner. Folk var vant til å ordne seg med lørdagsbad i sinkbalje på kjøkkenet, og å spandere på seg en tur på offentlig bad i ny og ne. Dette var normalen. Leiligheter med bad kom først for alvor i Oslo med nybyggingsbølgen etter 2. verdenskrig.
I 1978 var fremdeles boligsituasjonen i indre Oslo prekær. I bydelene Fredensborg, Hammersborg og Meyerløkka manglet to tredjedeler av boligene, 2163 leiligheter, bad eller WC og 520 hadde ingen av delene. Bare fjorten prosent av boligene hadde tilfredsstillende fasiliteter. Diskusjonen rundt en oppussing av det nå nedslitte badet gikk høyt, og en høyaktuell løsning var å rive svømmehallen og modernisere varmbadavdelingen. Byen hadde tross alt det splitter nye Tøyenbadet fra 1976 og noen nyere bad i forstedene. Svømmerne dro heller dit.
I 1981 bestemte formannskapet at kommunen skulle leie ut badet, men driften av karbad, dusj, romerbad og fysioterapi skulle sikres. Den kommersielle driften skulle følge i samme linje, med helsestudio, frisør, fotpleie eller lignende. I 1986 inntok Rockefeller Music Hall badet, i 1989 ble Torggata bad endelig solgt ut av kommunalt eie.
Kilder:
Beretning om Oslo kommune for årene 1886-1911; 1912-1947; 1948–1986 Aktstykker (Formannskapssaker/Bystyresaker): Statistisk årbok for Oslo 1919, 1925, 1950 Park- og Idrettsvesenets arkiv/Oslo byarkivBadenes arkiv/Oslo byarkivArbeiderbladet 01.06.1981
