Med det økonomiske krakket i 1899 stoppet boligbyggingen opp. En periode flyttet folk ut av byen, og leiligheter sto tomme. Men det tok ikke lang tid før befolkningen igjen økte, og boligmangelen ble prekær. Dårlige boliger og overfylte rom ble igjen standarden i Kristiania. Arbeiderbevegelsen krevde verdige boliger for de mange, og at dette var en offentlig oppgave. De foreslo i formannskapet at kommunen sto for bygging av småleiligheter. Forslaget ble avvist av borgermester Arctander og flertallet i Boligrådet.
Arctander var venstremann. Han ønsket private løsninger og arbeidet for å bremse kommunale aktiviteter. Engasjementet i «Egne hem»-bevegelsens småhus med hager etter engelsk mønster førte til byggingen av Arctanderbyen på Ekeberg fra 1910–1911. Offentlig boligbygging var han derimot skeptisk til. Han var enig med sosialdemokratene at det var vanskelige boligforhold for småkårsfolk, men han argumenterte prinsipielt at «kommunen ikke skal optræ som bygherre og husvert under en forhaabentlig forbigaaende husnød». Fra borgerlig side ble det argumentert at arbeiderboliger tidligere bygget av «varmhjertede borgere i Kristiania» hadde vært uheldig for økonomien. Arctander mente også at bolignøden ikke bare skyldtes samfunnsforholdene, men «individuelle forhold, som ikke lar seg utrydde uten gjennem en tvangsopdragelse».
Midlertidige brakker
Løsningen ble midlertidige brakker på kommunens tomt ved Stavangergaten. Brakkene skulle bygges raskt, enkelt og billig og ble designet av Strømmen trevarefabrikk. De skulle være isolerte, og ha ildsted slik at de også kunne brukes som bolig om vinteren. Brakkene skulle bestå av seks til åtte ettromsleiligheter. Hver brakke skulle ha et vedskjul og utedo. Først ble det bygget fem brakker, så åtte til. Fem brakker på vestsida av Stavangergata, åtte på østsida. Nødboligene fikk navnet Arctanderbrakkene etter borgermesteren. Arbeiderpartirepresentant Gustav Heiberg kalte dem «en tarvelig trøst».
35 år gamle Amalie Andersen flyttet inn i en av brakkene i 1912. Her bodde hun med sin familie i 21 år. Hun ble intervjuet i Arbeiderbladet i 1946 om hvordan det var å bo på Sagene, og fortalte da om hvordan de klarte seg på et lite rom og kjøkken: «Av og til kunne det være 13–14 mennesker inne hos oss, og da skjønner De selv hvor mye plass det ble å røre seg på».
Valgkampfilm
Boligsaken var en av kampsakene i en politisk polarisert by. I 1928 laget Kristoffer Aamot, senere formann i Oslo Kinematografer, Oslo Arbeiderpartis valgkampfilm – en stumfilm med kraftige stikk til høyresiden. Arctanderbrakkene var eksempelet. I 1934 laget Aamot en ny valgkampfilm. Filmen er ikke bevart, men med referanse til Henrik Wergelands dikt «Forstædernes klagesang til Christiania», skrev Arbeiderbladets bilag Lørdagskvelden om filmen: «De ufyselige brakkene i Stavangergaten som vi blev bekjent med gjennem valgfilmen, burde være de første som blev vidd undergangen. Å rive disse brakkene vilde også være en symbolsk gjerning, og akkurat på denne tomten burde det derefter reises et vakkert arbeiderkompleks. La det bli innledningen til det storstilte opbyggingsarbeidet som må komme. Gi oss en tone av seiersvilje i vår klagesang».
Nødboligene skulle være midlertidige, og skulle bare stå i ti år. Likevel var brakkene i bruk til siste halvdel av 1930-tallet. I begynnelsen av 1930-tallet ble det vedtatt å bygge en blokk der hvor brakke 1 og 2 lå, nå Sandefjordgata 1. Våren 1934 besluttet Boligrådet å rive de to brakkene. Arbeiderbladet skrev da at «Brakkene var en skam og en skjendsel for Oslo».
Beboerne i tolv leiligheter måtte ut. Leiegårdskontoret hadde ikke noe nytt til familiene som ble husville, men målet var å tilby skikkelige leiligheter. De siste brakkene ble fjernet i 1937.
---
KILDER
Kari Amundsen, Complet færdige Huse: Strømmen trævarefabrik – ferdighusproduksjon 1884-1929, Bonytt, 2002
Arbeiderbladet, 23. 5.1934, 16. 6.1934, 1. 11.1934, 8.12.1934, 19. 10.1946
Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen, Et spørsmål for kommunen. Oslo kommunes boligpolitikk i hundre år, Tobias 2016, Oslo byarkiv
Oslo byleksikon, Arctanderbrakkene
Bystyresak 29/1911 Foranstaltninger til forebyggelse av den truende bolignød og 30/1912 Om bygning av boliger med smaaleiligheter for kommunens regning.
Stig-Audun Hansen, Hvordan kom arbeiderfilmen til Norge, Arbeiderhistorie 2013, Arbeiderbevegelsens arkiv- og bibliotek
Store Norske Leksikon, Sofus Arctander
Bjørn Sørenssen, «Gryr i Norden»: Norsk arbeiderfilm 1928–1940 i internasjonalt perspektiv, Universitetet i Trondheim, Institutt for drama, film, teater, 1980
---
