Den svenske revyartisten Ernst Rolf, Ernst Ragnar Johansson, begynte tidlig å underholde. Seksten år gammel ble han altmuligmann ved et teater i Gøteborg. To år senere, i 1908, sto han første gang på en norsk scene som statist fra Axel Hultmanns turnéselskap. Tjue år gammel sto han på scenen i Dovrehallen i Storgata og sang «Jag är ej vacker, men jag är god». Han holdt egne viseaftener i festsalen på Folkets Hus, og i 1913 slo han for alvor gjennom på Chat Noir. Publikum elsket den selvsikre, høye sangeren med svart smoking og blomst i knapphullet. Han spilte i Bokken Lassons kabaret og på Tivoli, og ble møtt med stormende jubel. Han giftet seg snart med norske Margit Strugstad.
Bakvaskelse
Tilbake i Oslo i januar 1925 skrev Dagbladet at om «Vaar gamle kjenning, charmøren, kabaretsangeren». Sjokket var stort da samme avis 1. mai samme år skrev «En skandale paa Casino. En av de optredende anmelder Ernst Rolf for forførelsesforsøk og bakvaskelse». Randi Wiik hadde gått til privat søksmål mot kabaretdirektøren. Hun hadde avvist hans tilnærmelser, og fått sparken uka etter. Istedenfor å svare advokaten fikk Rolf flere menn til å påstå at de hadde hatt samleie med henne. Hun svarte at det var «en skammelig bakvaskelse» og fikk legeerklæring på at hun aldri hadde hatt samleie med noen. Så politianmeldte hun Rolf. Hun nektet forlik – for henne var det en æressak og ikke pengesak.
Avisene skrev inngående om saken. Dagen før saken skulle opp i forhørsretten, fredag 7. mai toppet det seg på Casino. Forestillingen var helt utsolgt. Lyskastere var gjort klare for å få oversikt over publikum, og flere politikonstabler var plassert rundt i salen. Første nummer gikk som vanlig, men da Rolf sang «Din munn sier nei, nei, dine øine sier ja» startet pipingen som i åtte-ti minutter overdøvet alt annet, også orkesteret.
Pipekonsert
Maskinfolk og ballettdansere virret nervøst rundt på scenen. Etter at gongongen ble slått tre ganger begynte politiet sammen med «etpar kraaftige idrettsmenn av Rolfs bekjente» å rydde ståplassene og galleriet og kastet ut femti pipere, vesentlig studenter. På scenen bedyret Rolf sin uskyld: «Jeg synes man ikke skal dømme en mann før han er hørt», men da ble det ropt fra balkongen «Det er ikke det det gjelder». «Er det for at jeg er svensk?», spurte Rolf. Nei, ropte menneskemengden, de var opprørt over brevene han hadde produsert for å sverte frk. With.
Utenfor hadde det samlet seg en menneskemengde på flere tusen personer for å demonstrere til tross for kraftig regnvær. Her fortsatte pipingen. Politi til fots, til hest og på motorsykler splittet mengden i Studenterlunden «men spetaklene fortsatte allikevel utover aftenen». Studentersamfundets formann, hr. Wyller var blant demonstrantene som ble fjernet. Han nektet for at Studentersamfundet organiserte pipekonserten, men forklarte at han var «med og pep som privatmand». Dråpen var offentliggjøringen av Rolfs brev til frøken Withs mor – noe han mente var «unfair» uavhengig av om Rolf var skyldig eller ikke. Men det var ikke bare rettssaken, men motvilje mot det han mente var «slet kunst». Til Arbeiderbladet uttalte Rolf: «Jeg synes demonstrantene er noen dårlige mannfolk».
Pipekonserten ble snikfilmet, og vist på Kinopaleet, men visningen ble snart forbudt. Withs søksmål ble henlagt, men Rolf gikk til motsøksmål mot With og Dagbladet-redaktør Skavland for æresfornærmelse. I mars 1926 beklaget Dagbladet beskyldningene, og Rolf frafalt anmeldelsen mot dem og With. «'Skandalen’ som ikke var nogen skandale», skrev Morgenavisen.
---
Kilder
Arbeiderbladet 8.5.1925, 9.5.1925, 11.5.1925, 13.5.1925, 27.5.1925, 28.5.1925, 4.6.1925, 15.12.1925, 31.3.1926, Aftenposten 8.5.1925, 30.3.1926, Dagbladet 22.1.1925, 1.5.1925, Den nye Social-Demokraten, 15.4..1926, Morgenavisen 31.3.1926, Nasjonalbladet 8.5.1925, Nationen 8.5.1925, 17de mai 17.7.1925
Haakon B. Nielson, Revystjerner i 1920-årenes Kristiania, Cappelen, 1970
---
