---
Hvem: Jon Larsen (66)
Hva: Jazzmusiker, billedkunstner og stjernestøvforsker
Hvorfor: Har fått en planet oppkalt etter seg, for sitt arbeid med stjernestøv
---
Hei, Jon og gratulerer! Vi kjenner deg jo som kammermester for stringswing-gruppa Hotclub de Norvége?
– Det stemmer. Vi var tre barndomskamerater som startet Hotclub, som har vært arbeidet mitt i mer enn 40 år. Men samtidig, parallelt med det, sluttet jeg aldri å samle stein og engasjere meg i geologi, som jeg synes er veldig gøy.
Og nå har du en planet oppkalt etter deg. Fortell!
– Ja, det er et himmellegeme som er mindre enn en planet – man kaller det en asteroide, eller miniplanet. Den ligger i bane fire mellom Mars og Jupiter, og det ligger en steinrøys – et asteroidebelte. Det var en av dem, på størrelse med Mount Everest, som falt ned på jorden for 66 millioner år siden og utryddet dinosaurene. Jeg håper ikke det skjer med min, det er flaut og ville utrydde alt liv.
Men hvordan startet reisen din til fjerne galakser langt ute i verdensrommet?
– Jeg satt ute og skulle spise jordbær på verandaen vår på Nesodden, da jeg ser en liten prikk har landet der etter jeg tørket av bordet. Jeg som har plukket stein hele livet, kunne kjenne at det var en liten stein, ikke et insekt eller plantefrø. Da lurte jeg på hvor i all verden den kom fra, for den var ikke her i sted.
Hvordan fant du ut det?
– Jeg var nysgjerrig og begynte å google. Jeg var klar over meteoritter og mikrometeoritter, så jeg leste meg opp på det og fant at det er mange paradokser om dette stjernestøvet. Det står at det drysser over jordkloden til enhver tid, men at det er umulig å finne fordi det er så mange forurensingspartikler. Så tenkte jeg at har jeg funnet én, kan jeg finne flere.
– Problemet er bare at de er ikke større enn et støvkorn, så hvordan oppbevarer man det? Det visste jeg ikke da, men jeg vet det nå. Du kan ikke legge det i lomma eller i en vinduskarm, så jeg la det i en fyrstikkeske. Så ble det borte, og jeg har aldri funnet det igjen. Men da var det for sent. Jeg var på spor av det utenomjordiske. Jeg blir veldig begeistret og går inn for ting når jeg får tenning på noe.
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Ok. Men hvordan fant du flere stjernestøvpartikler?
– I en fagartikkel leste jeg at det inneholder magnetitt. Så jeg gikk på Clas Ohlson og kjøpte en magnet, og fordi jeg ikke vet bedre og tenker som Pippi Langstrømpe, tenkte jeg at dette vet jeg ikke, så det får jeg sikkert til!
– Jeg eksperimenterte med magneten, plastposer og tesil – for jeg visste litt om størrelsen. Jeg har en analytisk legning, så jeg førte loggbok over hva jeg fant når jeg så på dem i mikroskopet. Jeg fant mange runde metallbiter, som viste seg å være menneskeskapte smeltekuler, og over alt på jorda finnes sånne små kuler, noen av metall, andre av glass, som formes på samme måte som regndråper. Så ble problemet hvordan kan man finne utenomjordiske småkuler, blant fantasillioner jordiske.
Så du ramlet inn i et ormehull av smeltekuler?
– Ja, jeg måtte sortere dem og finne ut hva er glass, hva er metall og så videre. Det drev jeg med i sju år. Jeg var på veien med Hotclub, og reiste over hele kloden, til mange miljøer, land, strand og fjelloverganger. Så begynte jeg å sortere – hva finnes i byer, og ikke på landet, hva finnes i jord, men ikke på strand. Etter sju år hadde jeg lært meg et nytt språk, støvsk. Jeg var blitt en støvdriver.
– Så en dag dukket det opp en partikkel i takrenna på Nesodden. Da det funnet ble bekreftet, var det den første kjente, ferske mikrometeoritten som er funnet. Fra tidligere var det få som visste hvordan de så ut, for de eneste kjente eksemplene var funnet i isen på Sydpolen og var gamle og forvitret. Noe som ga konsensus for forskere til å ikke kunne identifisere mikrometeoritter.
Hvordan så den helt ferske meteoritten ut?
– De ferske er helt karakteristiske og utrolig vakre. Jeg fikk en kollega som heter Jan Kile til å ta bilder av dem, og vi har hatt utstillinger i mange land. De er så pene, at de selges som billedkunst. Nå som vi vet hvordan de ser ut, er det blitt et nytt forskningsfelt, og det er så lett å finne dem at vi har hatt barnehager med for å finne stjernestøv.
Les også: – Dette er viktig å kommunisere til foreldre med autistiske barn (+)
Hva heter planeten din? Heter den Jon? Eller Larsen?
– Den heter Jonlarsenplaneten.
Visste du at de planla å oppkalle en planet etter deg?
– Jeg ante fred og ingen fare da jeg kom hjem fra Djangofestivalen lørdag, og åpnet e-posten. Det er den rareste nyheten jeg har fått i hele mitt liv!
Er astronomi noe som har fascinert deg siden barndommen, eller steiner?
– Jeg var altetende innen naturvitenskap, men hadde en kompis som var steinsamler. Det gikk med mye fritid i steinbrudd med hammer og meisel.
En fin overgang til vårt første faste spørsmål! Hvem var din barndomshelt?
– Det var William Griffin, en amerikaner som ledet steinmuseet på Tøyen da jeg var gammel nok til å kjøre trikk opp da jeg var 8–9 år gammel. De har en publikumsstand der hvor man kan spørre om funn man har gjort. Jeg og kompisen dro til så mange fremmede forekomster og fant spennende mineraler, at vi fikk komme inn i varmen på mineralogisk museum. At Griffin lot oss holde på, og at de voksne hadde aksept for oss to «drittunger», sitter i meg ennå.
Hva gjør deg lykkelig?
– Kona mi, Barbara, og den årstiden som ligger rett foran oss. Når spiringen kommer, klarer jeg nesten ikke å holde meg på bakken.
Hva gjør du når du skeier ut?
– To ting. Jeg tar en pakke grønne punsjeruller på styrten, og så følger jeg opp med en av to. Enten drikker jeg store mengder nybrygget øl hos naboen, eller så er det cava i solnedgangen.
Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?
– Fly og være usynlig.
Hva liker du best ved deg selv?
– At jeg er ubekymret. Jeg kjente på et snev av depresjon for et års tid siden. Da tenkte jeg at jeg enten har vært for dum eller lykkelig uvitende om de bekymringene folk kan ha. Og jeg finner trivsel i små gleder, som å plukke støv fra gata eller lytte til musikk. Jeg har aldri kjedet meg, og kommer aldri til å gjøre det heller.
Hvem skulle du helst stått fast i heisen med?
– Det må bli Salvador Dalí, for det er så mange ting jeg lurer på. Jeg reiste til Catalonia da jeg var 19 år og prøvde å være i nærheten i tilfelle. Men jeg tror jeg så skyggen hans i museet, en dag det var vedlikehold og sperringer. Da så jeg skygger som danset på gulvet, og når de fjernet sperringene var det hengt opp et nyt bilde. Jeg tror at en av de bak der, må ha vært Dalí. Men skulle vi stått i heisen, måtte jeg lære meg bedre spansk for å forstå dobbeltbunnen i svarene hans.
Les også: Hvorfor veiver du ryggsekken i ansiktet mitt inn på trikken?
Les også: – Folk tror du er hjerneskadd når du er litt annerledes i ansiktet
Les også: Filmen om «Ibelin» rører en hel verden til tårer (+)
