15 år gammel ble Johanne Rogndal (34) innlagt på ungdomspsykiatrisk klinikk, der hun ble behandlet med tvang. Nylig kom hun ut med boka «Instukid. Mine år på ungdomsavdeling».
– Det er ikke sånn at jeg vil anbefale alle å skrive en bok om sine vanskeligste erfaringer. Men nå, som jeg er på et godt sted i livet, med trygge rammer og gode folk rundt meg, føles det nyttig å se tilbake. Fordi mye har endret seg for meg, og da endres også perspektivet, sier Rogndal, som i dag har utdannet seg til psykolog.
Det sies at det tar 17 år å fortelle om et traume. Og det er så lang tid det tok for henne å begynne å se tilbake på egen historie. Det var historien om tvillingene Mille og Mina, som ble funnet døde av overdose i en leilighet i Spydeberg for to år siden, og debatten om forholdene for unge på institusjoner som kom opp, som gjorde at Johanne ville dele sine erfaringer med å bli utsatt for repetitiv tvang. Og som psykolog etterspør hun nå mer forskningsbasert kunnskap om bruk av fysisk makt.
– Dette er min historie, den er ikke representativ for alle. Jeg syntes bare at det var på tide å bruke både erfaringene og den fagkunnskapen jeg har tilegnet meg til å vurdere det som skjedde, og hvorfor det ikke fungerte så bra for meg, sier hun.
Fra kid til instukid
På nettet kaller de seg «instukids», barn og unge som bor eller har bodd på barnevernsinstitusjon.
– Jeg liker uttrykket, at ungdommene selv har laget seg en kanal for å formidle sine erfaringer, sier Johanne.
Da Johanne ble innlagt på institusjonen, hadde hun alt slitt med angst i fem år. I boka si forteller hun hvordan det startet med gråteanfall som kunne komme helt ut av det blå, enten på vei til skolen, utenfor døra til klasserommet, eller ved den gule veggen i skolegården mens hun så på de andre leke og utfolde seg. Hun, som hadde vært en blid og populær jente ble gradvis overrumplet av følelser hun ikke klarte å formidle.
Hun hadde også begynt å kutte seg, og kjente på et sårt behov for trøst som hun ikke maktet å formidle. På skolen falt hun mer og mer utenfor, og da hun endte med å ta en overdose smertestillende tabletter, ble hun sendt til institusjonen via BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Der ble hun spurt om hva hun følte, om hva det var som gjorde så vondt. Spørsmålene var mange. Var hun blitt verre? Bedre? Eller ingen endring?
«– Tenker du på å ta livet ditt? spurte damen på BUP. – Hva skulle jeg svare? Selvfølgelig gjorde jeg det. Det virket som at det ikke fantes noen vei ut», skriver hun i boka.
– Jeg manglet rett og slett språk. Det har i ettertid blitt tydeligere for meg, også når jeg har skrevet, hvor vanskelig det var for meg å sette ord på det som skjedde inni meg, sier hun.
Angsten for å kommunisere, ikke vite hva man kunne si, eller hva som kunne bli konsekvensene av hva hun eventuelt sa, gjorde at hun ble taus, gikk inn i seg selv. Det føltes tryggere å trekke seg unna den voksne som ønsket kontakt. Si at hun ikke visste. Mangelen på forståelse og kommunikasjon førte til at hun flere ganger ble feiltolket.
– Sånn ble det til at jeg heller fantaserte om hva som ville skje hvis, og dersom jeg sa noe. Så det føltes veldig stort i meg, det at jeg ikke turte å snakke, sier hun.
Hos BUP ble det anbefalt innleggelse på en døgnavdeling i psykisk helsevern, som hun i boka beskriver som «et moderne bygg i mur og metall» med hvite rom der møblene satt fast i gulvet og alle dører var låst.
---
Trenger du noen å snakke med?
Her kan du få hjelp:
- Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no
- Røde Kors: 800 33 321 eller chat: korspaahalsen.rodekors.no
- Mental Helse: 11 61 23 eller chat: sidetmedord.no
---
Låste dører
I starten ga det å få hjelp på en institusjon håp om å bli frisk, få det bedre. I boka forteller hun hvordan hun første dagen ble vist inn på et rom med blå dør og hvite vegger.
Hun ble spurt om hun var sulten, fortalt at de andre var ferdige med å spise. De andre? Det hadde hun ikke tenkt på, at det skulle være andre der. Hun la merke til at damen hadde alarm i bukselinningen. Og at hun ikke lot henne bli sittende alene, men fikk andre til å hente mat. Så fikk hun navnet på to personer som skulle være hennes særkontakter, en av dem var lege. Etterpå fikk hun en omvisning i et landskap hun beskriver som hvitt-i-hvitt, som et fremmed, ukjent land. Fikk fornemmelsen av at hun ikke kom til å passe inn. Neste dag møtte hun de andre ungdommene.
Johanne observerte alt som foregikk. Pleierne, hvordan de oppførte seg. Om den tynne jenta som nektet å spise. «Da må vi hente hjelp», sa de. Etter hvert ble hun klar over hva det betydde. Og det var ikke bra. Hjelp var lik tvang, å se noen ble slept av gårde mot sin vilje til isolat, høre lyden av skrikene.
Pleierne forsøkte å komme i kontakt og snakke med henne, stille spørsmål.
– Men det var vanskelig for meg å svare på, og jeg oppfattet dem som hjelpeløse. Det betyr ikke at de ikke forsøkte.
I boka skriver hun varmt om en, som hun fikk bedre kontakt med enn andre: «Margrete stilte mange spørsmål om hva jeg tenkte og følte. Når hun la merke til at jeg ble sliten, lot hun det være. Spurte meg heller om katten min eller bøkene jeg hadde liggende på rommet. Det var lettere å snakke om.» At hun viste interesse, selv når Johanne ikke klarte å si så mye, føltes godt.
Les også: Moren ble drept: – Det hadde skjedd en voldshendelse, fikk jeg vite (+)
Tvangsbruk
Blant de andre ungdommene var det spesielt en jente som hun skulle knytte et slags vennskap med. Johanne forteller at i starten var venninnen en av de som var mest utagerende, som ble lagt i gulvet av pleierne, og ført til isolatet. Ett år senere var det Johanne som var den utagerende på avdelingen, hun som knuste ruter og glass, og skapte kaos rundt seg. Det førte til voldsom bruk av tvang, belteseng og isolasjon. Ved flere episoder ble politiet koblet inn. Beskrivelsene i boka minner mer om behandling av voldelige innsatte i et fengsel, enn en ung jente på institusjon.
«De sto oppreist, så ned på meg. De voksne, der oppe. meg der nede som et skadet dyr. Avstanden mellom oss føltes så uendelig lang. Til slutt tok de tak i meg og la meg i bakken. Det satt noen over hver arm, noen over korsryggen, noen nederst, over beina. «Nå tar vi kontroll, Johanne.» Jeg husker at de alltid sa den setningen. Nå tar vi kontroll. De så på meg til jeg mistet den, og så tok de over.» skriver hun. Og om politiet skriver hun at alt ved dem opplevdes voldsomt:
«Noen måtte ha fortalt dem at jeg var farlig. Politiet var raskt inn og raskt ut igjen, alltid. De holdt meg fast under armene, kroppsvisiterte, tok tak i beina, løftet meg opp, førte meg fra ett rom til et annet. En annen gang, da de løp rett inn på badet mitt, så fort, så høylytt, med store plastskjold, kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne. At dette var sant. At det var meg de var kommet for å håndtere. Jeg husker det så godt. Hvordan tre, kanskje fire, menn presset seg fort gjennom den smale døråpningen, hvordan den ene skrek: «opp med hendene!, hvordan de presset seg ned over meg med skjoldene sine til de hadde full kontroll.»
Det var såpass voldsomt at jeg ble mer opptatt av å håndtere det, ikke problematisere.
— Johanne Rogndal
– Om jeg ble redd? Det var såpass voldsomt at jeg ble mer opptatt av å håndtere det, ikke problematisere. Jeg var immobilisert og i frys, bare tok det som kom og skyldte på meg selv etterpå. Det er vanskelig å ikke gjøre det, jeg var tross alt en del av dette selv. Samtidig er det de med fagkompetanse som må ta ansvaret for å se det når behandling blir skadelig, eller det er betydelig endring i atferds- eller symptomuttrykk.
I begynnelsen var det heller et problem at jeg opplevde dem som hjelpeløse i møte med meg.
— Johanne Rogndal
– Syns du pleierne overreagerte da de brukte makt?
– I begynnelsen var det heller et problem at jeg opplevde dem som hjelpeløse i møte med meg. Etter hvert ble det helt nødvendig å redde meg fra flere akutte faresituasjoner. Det var reelt, jeg satt både meg selv og andre i mange farlige situasjoner. Men over tid opplevde jeg at terskelen for å bruke tvang ble lavere, da var det som om det var ikke noen vurdering der lenger.
I boka skriver hun at de pleide dekke på bordet med plastservise, og om en episode som utspilte seg da hun fikk øye på et glass de hadde glemt å fjerne. At hun bare måtte knuse det, selv om hun egentlig ikke ville.
– Ble det litt sånn at du oppfylte en slags forventning?
– Ja, på en måte. Og så er det kanskje noe med at det virket som om det bare var i de situasjonene de som jobbet der visste hva de skulle gjøre. Og jeg hadde et stort behov for at de visste, at de hadde en løsning.
Les også: Hjalp fattige barnefamilier, nå trenger moren selv hjelp
Skam og skyld
I ettertid har hun følt mye på skam.
– På en måte så har jeg skrevet på denne boken i 17 år. Men jeg er glad for at tidligere utkast ikke har blitt den endelige boken, for da hadde den vært mye mer preget av skam og skyld, sier hun.
– Hvorfor skam?
– Skam over at det var jeg som sto i sentrum av så enormt mye dramatikk. Og så var det mange nedverdigende situasjoner som jeg har beskrevet i boka. Det var noe av det vanskeligste å skrive om faktisk, da jeg lå på gulvet med flere voksne over meg, med luft i magen på grunn av medisinene de ga meg og ikke klarte å holde luften inne. Det er kjempevanskelig å skrive den setningen fordi det er så nedverdigende, så mye skam knyttet til det.
– Og så er det på en måte skam knyttet til at jeg ikke klarte å ta imot hjelpen de forsøkte å gi. I tillegg har du hele narrativet rundt psykisk helse, der det å være tvangsinnlagt stadig er skambelagt og stigmatisert. Det er et annerledes stigma enn det som knytter seg til for eksempel barnevern. Ta Evelina og meg, for eksempel. Hun hadde kontakt med barnevernet og identifiserte seg med problembarn. Jeg tenkte etter hvert på meg selv som gal. Vi ville bare være vanlige ungdommer.
Les også: Dette får etterlatte av din pensjon når du dør (+)
De andres ord
«Sammen med mannen min skal jeg hente journalen. Når vi svinger opp på parkeringsplassen blir jeg stille. Inngangsdøren i første etasje. Veggene på utsiden. Broen over skolen. Gitteret. Ingenting har forandret seg.»
Da Johanne bestemte seg for å skrive bok, måtte hun gå gjennom alt som ble skrevet ned om henne. I boka forteller hun om følelsen når de kjører ut fra parkeringsplassen ved institusjonen etter å ha hentet eskene med journaler, hvordan hun knekker sammen. Hun har alltid opplevd det som en belastning å vite at dokumentasjonen i det hele tatt finnes. Og at den er deres beskrivelser av hvem hun er, ikke hennes egne. Beskrivelser hun selv har følt seg fastlåst i, helt til nå. Og egne antakelser om hva de mente om henne, den utagerende klovnen som hadde skapt så mye kaos.
– Tøffe opplevelser i barne- og ungdomsårene påvirker oss på andre måter enn om vi opplever dem i voksen alder, sier hun.
– Derfor har det vært viktig for meg å fremheve at dette var i ungdomstiden. Hadde det samme hadde skjedd meg som voksen hadde det også vært dramatisk, men likevel det noe annet.
---
Barn og unge i barnevernsinstitusjon
- Rundt åtte av ti barn og unge i barnevernsinstitusjon er ungdom mellom 13 og 17 år.
- Det er særlig blant barna under 13 år at antallet og andelen er blitt redusert over tid.
- I 2009 var 11 prosent under 13 år, mens dette var åtte prosent ved utgangen av 2023. Nedgangen skyldes den tidligere nevnte vridningen i tiltaksbruken, der særlig de yngste helst plasseres i fosterhjem, eller i spesialiserte familiehjem.
- 54 prosent av alle barn og unge som bor i institusjon ved utgangen av 2023 er gutter.
- Dette samsvarer med barnevernspopulasjonen ellers, der 53 prosent er gutter.
- Fram til 2020 har det vært en stabil liten overrepresentasjon av gutter på institusjon, sammenlignet med barnevernspopulasjonen ellers, men siden 2021 er andelen gutter på institusjon og i barnevernet totalt omtrent lik.
- Barn som har innvandret er overrepresentert i barnevernsinstitusjoner. Andre barn med innvandrerbakgrunn, som har en eller to foreldre født i utlandet, ligger omtrent på samme nivå som barn uten innvandrerbakgrunn.
Kilde: Bufdir
---
– Har du tenkt at de kunne hjulpet deg bedre på andre måter mens du var innlagt?
– Det er mye man kan gjøre for å hjelpe en ungdom og en familie i krise. Når folk spør om jeg syns de overreagerte, er det sammensatt. Jeg trengte mer hjelp enn jeg fikk i tiden før innleggelsen. Likevel var det først etter en stund på institusjonen at jeg ble en fare for meg selv. Det knytter jeg til behandlingen. Nå må det ikke bli sånn at folk blir redde for å sende ungdom på institusjon, fordi jeg forteller dette. Når det er behov for stabilisering og behandling på institusjon, kan det være avgjørende hjelp i det. Det er imidlertid viktig å vite hva man ønsker å oppnå med det, og evaluere underveis slik at man kan sette inn tiltak dersom det utvikler seg i feil retning. Den gangen ønsket jeg meg for eksempel å bli sendt til et annet sted. Hvor som helst, bare for å få en ny start.
– Men det virker i boka at istedenfor å bli friskere så ble du sykere av oppholdet?
– Det er så mye som skjer inne på en slik avdeling, som personalet kanskje ikke fanger opp at påvirker ungdommene. Den hyppige utskiftningen av særkontakter, at personer som du kanskje fungerer godt sammen med forsvinner og bare blir erstattet med en ny som du kanskje ikke klikker helt med. Når det gjelder meg selv så er jeg ikke habil til å vurdere, men jeg har i ettertid sett noen ting som ble medvirkende til den destruktive utviklingen.
– Som hva da?
– For eksempel vennskapet men hun som ble venninnen min. Det burde de forstått at det ikke var bra for noen av oss. Det gjør også godt å se at det er små glimt der jeg faktisk forsøker å si ifra, men ikke nådde fram. Det er trist å tenke på at hvis jeg hadde hatt voksenstemme og kunnet forklare meg bedre så hadde det kanskje vært mulig å få bedre hjelp, sier hun.
Les også: Derfor forlater de Ap: – Partiet jeg meldte meg inn i finnes ikke lenger (+)
Endret praksis
– Hva tror du ville skjedd med deg om du var 15 år og syk i dag?
– Jeg håper at jeg ville blitt møtt av et hjelpeapparat som har mer å tilby, og som hadde jobbet tettere og bedre rundt både meg og familien over tid. I en slik situasjon er det ikke bare ungdommene som trenger hjelp og veiledning.
– Jeg tenker de sannsynligvis ville intensivert det polikliniske tilbudet, og kanskje jobbet arena-fleksibelt. Noen Bup’er har for eksempel team som kan reise ut og hjem til ungdommene, eller møte dem på skolen. Det er veldig viktig tilbud, men kostbart og alle kan ikke få det.
Tvangsbruk er strengt regulert, både i barnevernslovgivningen og psykisk helsevernlovgivningen, men hun mistenker at det finnes store mørketall og at barneperspektivet ikke kommer godt nok fram. Nå håper hun at boka hennes kan bidra til at det forskes mer også på følgene av å bli utsatt for tvang i ungdomsårene.
– Ifølge menneskerettighetene har barn rett på særlig beskyttelse, sammenlignet med voksne. Derfor er det skremmende at kunnskapsgrunnlaget om forekomst og effekten av tvangsbruk overfor barn og unge i Norge er svært mangelfullt, sier Johanne Rogndal.
Les også: Derfor er Odd Nerdrum så kontroversiell i kunstmiljøet (+)
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025
Les også: «Bridget Jones: Mad About the Boy»: En betryggende kosefilm (+)
