Turister som går i kø. Oversvømmelser og kloakklukt fra kanaler. En by som synker og en lokalbefolkning som har sunket i takt med den. Verdensarvbyen Venezia, med sine mange kanaler, bruer og storslåtte palass, palazzi, har ikke bare et godt rykte.
Det er ikke rart at tilreisende kan runde av et Venezia-besøk og føle at de sitter igjen med inntrykk av et tett turistområde. For det er ikke til å komme unna at denne byen, som tiltrekker seg tusenvis hvert eneste år, kan føles trang.
Undertegnede har sågar også anbefalt alternativer til Venezia. Samtidig er det lite som kan måle seg med originalen.
«Og så er det hele den andre Venezia: det indre mylderet av calli, av campi, av mindre rii og ytre rive; alle disse elementene som sammen utgjør den største delen av byen», skriver den italienske poeten Diego Valeri i «En sentimental guide til Venezia».
For noen av oss vil nok denne byen for alltid være magisk.
Rusle rundt
Selv for en som kjenner byen ut og inn, vil den alltid føles noe annerledes og hemmelig, ifølge Valeri, som beskriver hvordan Venezia endrer seg hele tida (ikke helt ordrett gjengitt):
«Hvis du i løpet av dagen stopper et lite øyeblikk på en av Venezias over 400 bruer og ser rundt deg, ser du kanskje en lang kanal, nesten dyster der den ligger i skygge og mørke. Men litt lenger ned åpner det seg en annen kanal, badet i lys, vann og oleandere i blomst. Ta noen steg videre, og plutselig åpner det seg en annen kanal, ei annen bru, der en rød bygning ser ut som om den nærmest står i flammer når sola treffer. Går du tilbake til akkurat dette stedet bare en time seinere, vil det føles som om du ser det hele på ny.»
Dette er en side av Venezia som ligger like åpent for turister som den storslåtte Markusplassen og den kjente Rialto-brua (Venezias eldste og mest ikoniske bru over Canal Grande – den store kanalen som snirkler seg gjennom byen).
Det andre Venezia åpenbarer seg når man rusler utenfor allfarvei. Går du på måfå ned ei smågate, kalt calle, og snur videre ned en annen, kan du plutselig befinne deg på en liten plass (en campiello), kanskje med en av Venzias karakteristiske brønner. Eller kanskje du finner en ny plass, en campo, der du kan få et innblikk i dagliglivet i byen.
Ofte må du kanskje krysse ei gate der mengder av turister plutselig dukker opp, men et par avstikkere til høyre eller venstre er som regel nok til å igjen ha byen mer for deg selv.
Les også: En av verdens vakreste kyststier (+)
På kryss og tvers
For å legge ut på vandringen er det greit å vite litt om Venezias sammensetning. Det er altså over 400 bruer, det nøyaktige antallet varierer ut fra vedlikehold og lignende, som binder sammen de 118 øyene som utgjør historisk sentrum. Her finner vi 102 plasser (campi), 134 småplasser (campielli) og rundt 150 kanaler.
Venezia deles inn i seks nabolag, sestieri, som alle har noe eget å by på. De er: Cannaregio, Castello, Dorsoduro, Santa Croce, San Marco og San Polo.
Mens du rusler rundt er det også verdt å merke seg utsmykningene og symbolene på mange av bygningene. Ett av dem å holde utikk etter, er Venezias bysymbol, løven. I Republikken Venezias dager var løven ofte å finne på både private og offentlige bygg og kirker. Mange av disse ble imidlertid ødelagt eller fjernet over årene, og særlig etter republikkens fall i 1797. Likevel er det fortsatt flere slike løver å finne rundt i byen (ikke alle er originale).
Når du vandrer rundt i byens labyrintlignende gater og smug, mellom små og store kanaler, kan du også få innblikk i hager og parker skjult bak høye murer. Trær og blomster stikker fram og bidrar med farger til omgivelsene. Sammen skaper dette en by ulik noen andre. Faller du først for Venezia, vil du garantert tilbake igjen.
Les også: Vil du dra langt i ferien? Da peker ett reisemål seg ut i 2025 (+)
Venezias mange nabolag:
Her er et kort overblikk over noe av det du kan oppleve i Venezias ulike nabolag, noe av det mer populært blant tilreisende enn andre.
Santa Croce:
Santa Croce åpner døra til byen for reisende, skriver VenetoInside. Her ligger Piazzale Roma, hvor biler og busser stopper, togstasjonen Santa Lucia og parkeringsøya Tronchetto. Hit, men ikke lenger for bilene. Buss til Marco Polo-flyplassen går jevnlig fra Piazzale Roma, i tillegg til flere taxier som står i kø (hovedselskapet introduserte fastpris på 40 euro for opptil fire passasjerer for over ti år siden).
Fra togstasjonen er det kort vei til båtbussen, vaporetto’en, som kan frakte deg rundt i byen kanal-veien. Det er også en nydelig anledning til å se Venezia fra en annen side enn til fots. Ut over transportmulighetene er det flere kirker som kan besøkes, blant dem barokk-kirka San Stae.
På Campo San Giacomo dell’Orio kan du sette deg ned og nyte en is på en av benkene, eller noe å drikke på en av barene, mens du ser ut over den åpne plassen, omtalt som barnas favorittplass.
San Polo:
Fra Santa Croce kan du fortsette inn i San Polo-nabolaget. Byens eldste distrikt, med fiske- og grønnsakboder som kan utforskes på Rialto-markedet. Rialto-brua ligger noen gater ned fra markedet. Her kan det fort være mange andre mennesker, og brua er yndet selfie-stopp for mange.
Du kan ellers rusle langs Ruga degli Orefici til Calle della Madonna, og fortsetter langs de smale smugene og plassene, fram til det åpner seg på Campo San Polo, det største offentlige området i Venezia etter Markusplassen.
Dorsoduro:
Nedenfor Santa Croce og San Polo finner vi nabolaget Dorsoduro, hvor du fort kan bruke mye tid. Campo Santa Margarita er et yndet sted for en liten pustepause, kanskje med noe godt i glasset og en tallerken med cicchetti, de ulike typene småsnacks som hører med i Venezia.
Er det dags for litt kunst kan du legge turen til Gallerie dell’Accademia. Maleriene er fra 1300-tallet og fram til 1800-tallet, og galleriet har den største samlingen av venetiansk kunst i verden.
Når du er mett på malerier av Madonna med Jesu-barnet (for dem er det mange av her), kan du rusle videre til Peggy Guggenheim-kolleksjonen. Guggenheim var en amerikansk kunstsamler, og museet kan skilte med en stor privatsamling av europeisk og amerikansk kunst. Men det er verdt å merke seg at her går du neppe alene, selv om det er langt færre mennesker inne på Venezias museer enn man kanskje skulle frykte ut fra køene i deler av byen.
Videre fra Peggy Guggenheim er det verdt å gå en tur ut til Basilica di Santa Maria della Salute, helt ytterst på tuppen av øya den ligger på. Det åttekantede designet er unikt, og når du står utenfor kan du se både mot Doge-palasset i San Marco-nabolaget, eller andre veien mot spissen av øya Giudecca. Øya ligger på andre siden av Giudecca-kanalen, og selv om dette fortsatt er en del av Dorsoduro, må du hoppe på en båt for å komme deg dit.
San Marco:
Litt tilbake til Accademia finner vi brua med samme navn, som tar deg fra dette nabolaget og over til San Marco. Her er ikke menneskemengdene til å unngå, med turistmagneter som Markusplassen, Doge-palasset, klokketårnet og Sukkenes bru, for å nevne noe. For dem som er på jakt etter litt luksusvarer er dette stedet.
Castello:
Østover ligger Castello, hjem til landemerket Arsenale og ikke minst stedet der Veneziabiennalen holdes hvert andre år. For den fotballglade er det mulig å ta turen til Pier Luigi Penzo-stadion, hjemmebanen til Venezia F.C.
Castello består også av flere boligområder som enn så lenge er rolige, særlig i sør. Lokale butikker og et mer autentisk venetiansk liv er blant fordelene i denne delen av byen.
Cannaregio:
Sist, men ikke minst, har vi Cannaregio, nabolaget helt nord i historisk sentrum. Cannaregio har to sjeler, ifølge VenetoInside. Den eldgamle og adelige med palasser ut mot Canal Grande, og den nyere og mer jordnære der dagliglivet går sin vante gang. Kirker, plasser og Venezias historiske getto trekker tilreisende, og ikke minst er museet Ca d’Oro verdt et besøk.
Navnet er egentlig Palazzo Santa Sofia, men det ble bare kjent som det gylne hus, ettersom det opprinnelig var kledd i bladgull og rikt dekorert.
Denne storslåtte palazzoen fra 1400-tallet huser en stor kunstsamling. I tillegg til kunst og statuer kan du vandre i det indre gårdsrommet på det vakre mosaikkgulvet, og se ut vinduene på Canal Grande.
Les også: Er Gran Canaria ødelagt av masseturismen? Nope! (+)
Les også: De fem mest spennende reisemålene for 2025 (+)
